REN OG STERK: Sluttscenen i «Romeo og Julie» i Trondheim beveger. Hermann Sabado og Silje Storstein spiller tittelrollene. Foto: GT Nergaard/Trøndelag Teater.
REN OG STERK: Sluttscenen i «Romeo og Julie» i Trondheim beveger. Hermann Sabado og Silje Storstein spiller tittelrollene. Foto: GT Nergaard/Trøndelag Teater.Vis mer

Morbid og magisk

«Romeo og Julie» møtes mellom de stirrende blikkene fra døde dyr. Og det føles helt riktig.

||| TEATER: Ned fra taket på den enorme hovedscenen seiler glassklokker med utstoppede dyr inni, fugler og gnagere. Det er mange av dem. Mellom dyreburene danser gjestene på ballet, til Prokofievs ballettmusikk, med masker som også forestiller dyr. Midt i dette menasjeriet er det Romeo (Hermann Sabado) og Julie (Silje Storstein) først får øye på hverandre.

Frapperende
Det er morbid, og grenser mot det ekle, som når man finner overkjørte dyr, men det er også noe majestetisk over det , og over hvordan de uprøvde unge settes opp mot en naturalistisk, ubønnhørlig og lite lyttende verden. Ballet hos Capulet i «Romeo og Julie», i Marit Moum Aunes regi, er kanskje den mest frapperende, fascinerende versjonen jeg har sett av denne scenen.

Kalvinistisk
Scenen domineres ellers av fire store søyler av stein, og sceneveggene mot siden er slått ut, slik at Aune får et enormt lerret å leke med. Det nesten kalvinistisk enkle uttrykket, der Eivind Myrens poetiske lysdesign skaper skiftende rom og stemninger, gjør at det emosjonelle står i sentrum i denne vakre oppsetningen.

Begavelse
Hermann Sabado og Mads Bones er to av landets mest begavede unge skuespillere. Her gjør de begge strålende roller. Bones' Mercutio er sint og usikker og kanskje misunnelig, men bevarer rollefigurens særegne karisma. Sabados Romeo er nesten transparent av følelsene som skinner gjennom ham. Mot ham blir Storsteins Julie iblant for eplekjekk og lett ironisk, men hennes smått androgyne tolkning er forfriskende.

Hakker
Aune har kuttet dypt i teksten og fjernet flere biroller. Det fungerer i første akt, men når familien Capulets husdrama knyter seg til etter pause, virker redigeringene og den omkalfatrede kronologien brå og hakkete. Men sluttscenen er ren og sterk. Og den minner om at denne «Romeo og Julie» til fulle oppfyller sin fremste forpliktelse. Den beveger oss.