Morbide psyko-dikt

Ekstrem i situasjon, grotesk i skrift. Gro Dahles siste diktsamling etterlater anmelderen i sjokk. Det avskyelige, morbide har vært til stede i Gro Dahles dikt tidligere. Men gjerne under et forsonende dekke av idyll og barnlig humor. Det kunne dukke opp som revner i idyllen. I denne diktsamlingen er kosen borte. Morbiditeten slår mot en fra første bokstav.

Hun skriver om et symbiotisk mor - datter-forhold der ømhet og hat, kjærtegn og kvelertak, harmoni og hysteri, hengivenhet og hat, Eros og Thanatos har antatt monstrøse former. Moren er guddom: «Store rygg skal jeg kalle deg,» hun invaderer datteren, dominerer henne, gjør henne til slave: «Mamma. Slå meg. Slå meg. Jeg er utro mot deg.» Datteren er i gjentakelsens vold: «Jeg har moren min i hendene mine. Det er hun som holder datteren min gjennom meg.»

Enevelde

Gro Dahle viser oss en binding som ikke brytes. De to er narcissistiske for hverandre, hvis det er mulig. De lever i en maktkonstellasjon, et enevelde der moren er dronning og datteren et truende dronningemne. Og denne konstellasjonen kan stivne til, familien bli museum og gravlund: «Dette hjemmet vi har samlet rundt oss. Disse suvenirene. I dette museet skulle vi bli gamle sammen. Spise våre berlinerkranser under gjenstandenes memoarer. Sitte der to centimeter fra hverandre for å gi denne utstillingen en mening. Alene i sofaen blir hver ting et kors. Dette rommet er en gravlund.» Eller hun skaper et skrekkens hus av det som antakelig var en familieidyll. For når løsrivelsen finner sted, er den pervertert. Modermordet og datterdrapet er uunngåelige ingredienser i Dahles dikt. For ikke å snakke om kannibalismen: «Det er ikke jeg som spiser opp barnet mitt. Det er barnet som spiser opp meg. Suger meg ut av brystene. Tømmer meg time for time. Hun er kannibal. Og jeg roper: Spis meg. Spis meg.»

Til skjæret

Og farens, mannens plass i denne konstellasjonen? Etter et erotisk intermesso - han synliggjøres faktisk - blir han redusert til et fravær, en «ingen», en «råk i madrassen». Han ros ut til skjæret.

Slik er Gro Dahles psyko-diktsamling «Hundre tusen timer». Ekstrem i situasjon, grotesk i skrift. Jeg føler at jeg har mottatt et støt på «100 000 kilowatt timer» og jeg er fortsatt i sjokk.