IKKE FOR BARN: Her er en smakebit på TVNorges nye julekalender «Jul i Blodfjell». Video: TVNorge Vis mer

Anmeldelse: «Jul i Blodfjell»

Mord, millionarv og et stjernelag av norske komikere i «Jul i Blodfjell»

Den satiriske og referansetunge julekalenderen «Jul i Blodfjell» tar sitt krimplott på overraskende stort alvor.

Det første som slår en i møte med «Jul i Blodfjell» er hvor forseggjort estetikken er. Norske komiserier er ikke beryktet for sitt visuelle raffinement – snarere tvert i mot – men årets julekalender er blant TVNorges dyreste egenproduksjoner noensinne, og det synes. «Jul i Blodfjell» er også en serie som drypper referanser, og før det er gått mer enn et par minutter av første episode, har regissør Lars Kristian Flemmen og manusforfatterne Christopher Pahle og Martin Zimmer rukket å hentyde til både Agatha Christie, Nordic noir, «The Shining» og «Stranger Things» (som er en russisk dukke av referanser i seg selv).

Jul i Blodfjell

4 1 6
1. desember
Beskrivelse:

Norsk krimpastisj imponerer med stil og stemning.

Kanal:

TVNorge, Dplay

«Et førjulsmareritt.»
Se alle anmeldelser

Grøt og mandel
Premisset for serien er en variant av Christies «Og dermed var det ingen», og er på mange måter det perfekte utgangspunktet for en påskekrim: Den rike og eksentriske patriarken Conrad Soot inviterer slektninger fra fjern og nær til julefeiring på det avsidesliggende Hotell Blodfjell, hvor mandelen i grøten er muligheten til å arve noen av hans hundretalls millioner. Innkvartert på det én gang staselige hotellet gjør den utvidede familien Soot sitt beste for å komme overens med hverandre, og for å sikre seg sin andel av arven, bestemmer de seg for å la være å varsle politiet når Conrads advokat blir funnet myrdet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette blir det første av mange mord – nærmere bestemt ett per episode – som gradvis tynner ut statistene og øker gevinsten for de som skulle være så heldig å holde seg i live til julaften. Oppgaven med å finne ut hvem som står bak drapene faller på danske Nanna Soot (Ine Jansen), som arbeider med å spore opp tapte pakker for det danske postvesenet, og Svein Soot (Trond Fausa Aurvåg) som jobber i arkivet på politihuset i Oslo. De to representerer den skandinaviske krimmens mest trofaste arketyper – henholdsvis den geniale autisten og den alkoholiserte, selvmedlidende mannen – og guider seerne gjennom denne blodige adventstiden.

Pose og sekk
Om det virker rart å bruke såpass mye plass på plottet i en komiserie, er det fordi «Jul i Blodfjell» tar krimintrigen på langt større alvor enn hva et kjapt blikk på rollelista skulle tilsi. Serien føyer seg inn i en norsk jule-tv-tradisjon hvis største og mest folkekjære hits er «The Julekalender» og «Nissene på låven», men skiller seg samtidig fra disse i kraft av å være mindre av en parodi enn en pastisj. I likhet med Jansen og Fausa Aurvåg leverer veteranene Atle Antonsen, Lene Kongsvik Johansen og Jon Øigarden morsomme tolkninger som hele veien er forankret i et minstemål av alvor. Og det er Kevin Vågenes som med sine tre outrerte rollefigurer står for brorparten av de komiske høydepunktene.

Julekalenderen er en type serie hvis dramaturgi fortsatt er uløselig knyttet til tv-kanalene og strømmetjenestenes sendeskjemaer, og når man som anmelder sluker 12 episoder i ett jafs, får man uunngåelig en annen opplevelse enn når man følger serien dag for dag. Altså må disse betraktningene sees i lys av det faktum at undertegnede ikke har tatt del i den rituelle praksisen som definerer – og ofte løfter – både denne typen tv-underholdning og den norske julefeiringen.