Mord og familietrøbbel

Det finnes nok av mennesker - både i virkelighetens verden og i litteraturens - som lever sine liv i skjæringspunktet mellom fiasko og suksess. En av dem er Unni Lindells gjengangerhelt, etterforskingslederen Cato Isaksen.

Som politimann er han dyktig, som ektemann og far er han tidvis katastrofal. Idet «Drømmefangeren», Unni Lindells roman av året, tar til, har Cato flyttet sammen med sin første kone og de to sønnene deres. Hans sønn nummer tre, treåringen Georg, har han med en annen kvinne. Det er en gjennomgående slett stemning i Cato Isaksens familie.

Familiedrama

Isaksens personlige drama er et bærende element både i denne romanen og i «Slangebæreren», som kom for tre år siden. Uanstrengt veves hans skrantne familieliv sammen med kriminalintrigen. I denne romanen blir to ungjenter myrdet. I utkanten av miljøet deres befinner Cato Isaksens eldste sønn Gard seg.

Den mutte unggutten har et stoffproblem, som faren tar mye av skylden for. Denne historien i historien, faren og sønnen som står i fare for å miste hverandre, blir et eget drama, som dels står fjellstøtt på egne bein, dels har betydning for den «store» fortellingen.

Mangfoldig

Det er, som man forstår, syntesen av det personlige og profesjonelle som er «Drømmefangeren»s mest åpenbare styrke. Men for at det skal fungere slik, må menneskene, i all sin storhet og dårskap, engasjere. Her er Lindell en mester, hennes evne til å turnere et stort og mangfoldig persongalleri, se dramaet i den enkeltes liv, er imponerende, rett og slett. I tillegg er romanen spennende. Slik morderen leker med Cato Isaksen og hans medarbeidere, leker Unni Lindell med oss.

Dette er en god roman, men en politiroman av klasse er det ikke. Et samlet politikorps framstår i boka som fomlete amatører, inntil helten Cato Isaksen lytter til sin egen magefølelse, og på dette grunnlaget avslører psykopaten.