GOD PÅ HANDLING: Stein Morten Liers nye thriller er tett og god, men utydelige karakterer trekker ned helhetsinntrykket, mener anmelderen. Foto: ASCHEHOUG
GOD PÅ HANDLING: Stein Morten Liers nye thriller er tett og god, men utydelige karakterer trekker ned helhetsinntrykket, mener anmelderen. Foto: ASCHEHOUGVis mer

Mord og militære hemmeligheter

Veldisponert og spennende fra Stein Morten Lier, men også noen påfallende svakheter.

ANMELDELSE: Den etter hvert erfarne thrillerforfatteren Stein Morten Lier lar handlingen i sin syvende roman ha utspring i en liten gruppe spesialsoldater fra Forsvarets jegerkommando. Soldatene får sine skjebner beseglet under en mislykket operasjon i Afghanistan.

En av dem melder seg seinere for politiet og hevder at han har drept en ung jente.

Etterforskerne Anne-Cathrine Volden og Magne Edvardsen blir satt på saken, men merker tidlig at det er noe i denne historien som skurrer. Etterforskningen leder dem til øya Rauøy utenfor Fredrikstad, der forsvaret driver med noen høyst ureglementerte prosjekter.

Når det gjelder selve komposisjonen er «Under himmelen» den beste thrilleren jeg har lest hittil i høst.

Godt overblikk Lier har godt overblikk, til tross for at begivenhetene er mange, innfløkte og spektakulære.

Mord og militære hemmeligheter

Han vet hvor han skal og hvilken informasjon han skal dele ut når.

Han er også flink til å skape spenning, et absolutt krav i denne sjangeren, for en thriller uten spenning er som en sjokoladekake uten sjokolade.

Lier får tempoet i fortellingen til å øke fra første til siste side, blant annet fordi han stadig holder tilbake informasjon for leseren, og benytter seg flittig av såkalte cliffhangers.

Utydelig psykiater To karakterer lanseres som mer hemmelighetsfulle og avgjørende for handlingen enn de øvrige: Afghanistanveteranen Martin Mæhle, som også var med i «Haukene» fra 2009, og psykiateren Herman Høyer.

Bokas største svakhet er at vi dessverre ikke kommer tilstrekkelig innpå disse to. Lier er ellers både stødig og god når det gjelder å porsjonere ut ingrediensene.

Derfor er det rart at han ikke har sett dette selv.

Særlig psykiateren gis for liten plass i teksten til at han får den ønskede effekten på leseren. Hva han egentlig driver med og hvilke motiver han har, tillegges for lite vekt.

Det oppleves skuffende, særlig fordi så mye i teksten peker mot at det er her, i forholdet mellom disse to, at selve kjernen i historien ligger.