Mord og moral etter München

Stor på spenning, middels på refleksjoner, om israelernes hevntokt etter OL-massakren i 1972.

FILM: Natt til 5. september 1972 trengte åtte palestinere seg inn i deltakerleiren i olympiabyen i München, drepte to israelske idrettsmenn og tok ni andre som gisler. Mens OL fortsatte ufortrødent, fikk palestinerne «fritt leide» til å frakte gislene, under verdenspressens påsyn, til ventende helikoptre.

Spiondrama

På flyplassen gikk alt fryktelig galt. Alle israelerne ble drept, fire palestinere og en tysk politimann døde også under skuddvekslingen. Verden hadde stiftet bekjentskap med Svart September.Steven Spielbergs nye thriller handler om det som skjedde etter at gisseldramaet var over. Det klippes effektfullt fram og tilbake mellom en TV-sending der bilder og navn på de drepte israelerne annonsereres og en scene der Mossad-agenter viser spionbilder av de palestinske bakmennene. Hevnaksjonen er i gang. I fortekstene heter det at filmen er «inspirert av en sann historie». Spielberg har basert det på George Jonas\' bok «Vengeance», og de erfarne dramatikerne Tony Kuschner og Eric Roth har skrevet filmmanuset. Historien har samme struktur som den klassiske «Ti små negerbarn»-krimmen; her skal elleve navngitte palestinere plukkes ned fra de levendes rekker, en etter en. Jakten på disse bakmennene er som et spiondrama av første klasse, med alt det innbærer av dekkidentiteter, eksentriske informatører, lugubre hoteller i europeiske storbyer, bomber i telefoner og under senger, forførende honningfeller i mørke barer og så videre.Men dette er også en film der Steven Spielberg vil noe mer enn å underholde publikum med dinosaurer og romvesener. I likhet med «Schindlers liste» handler «München» om et autentisk, kollektivt traume. Slik mottakelsen av filmen har vært i USA, skulle man også tro det dreier seg om en stor debattfilm.

Øye for øye

Til det er å anføre at de moralske dilemmaene som filmen berører, ikke er spesielt reflekterende eller grundig utlagt. Her er det snakk om relativt grunne anfektelser hos de israelske leiemorderne, ikke mer.Enkelte politiske dialoger behandler «øye for øye»-moralen i varierende grad. Først er det statsminister Golda Meir (Lynn Cohen) som snakker til sine rådgivere om et lands behov for å gå på kompromiss med egne idealer. Så er det lederen for de israelske hevnagentene, Avner (Eric Bana), som treffer en palestinsk «kollega» og diskuterer den gjensidige terrorens eskalerende effekt.I sluttscenen er Avner i New York, traumatisert, naget av tvil og en ikke helt uberettiget paranoia. Han filmes mot Manhattans skyline, og der står de, World Trade Centers tvillingtårn, selve symbolene på terrorismens videre utvikling. Å tolke dette som Spielbergs advarsel mot fallgruvene i Bush-administrasjonens enøyde krig mot terrorisme, er nok ikke å trekke symbolikken for langt.Debatten omkring «München» i USA har handlet om hvorvidt Spielberg menneskeliggjør palestinske terrorister på bekostning av det mange mener er Israels nødvendige metoder i kampen for å overleve. Spielberg, som selv er jøde, har mistet en del venner og støttespillere her.

Kaldblodige drapsmenn

Og det er tilfellet at Avner og hans gruppe av jødiske agenter framstilles som kaldblodige drapsmenn med feit bankkonto og «carte blanche» til å drepe palestinske ledere, uavhengig av deres direkte involvering i München-massakren. Spielbergs kritikere har etterlyst en moralsk likevekt i filmen, altså en større vekt på palestinernes «skyld» i konflikten. Sett med europeiske øyne er der ingen iøynefallende ubalanse. Synsvinkelen og hovedpersonene i filmen - og publikums naturlige identifiseringsobjekter - er israelske. Palestinerne er riktignok ikke framstilt som ansiktsløse krigere, men de er tross alt «skurkene» innenfor denne dramaturgien.

Spennende

Alle politiske innvendinger til side; man må berømme Steven Spielberg for å ha laget en knakende god thriller. Her er scener som kunne vært klippet fra en Hitchcock-film. Atmosfæren i de spionbefengte byene Avner og hans menn flyr mellom - Paris, Roma, New York, Tel Aviv, Beirut, Aten - virker autentisk 70-talls, som musikken og motebildet. De egentlige skurkene i Spielbergs film framstilles som en historie i historien. En fransk gudfarliknende skikkelse og hans eksentriske familie er de kyniske mellommennene som selger knowhow, dynamitt og informasjon til alle alfabetets mulige kombinasjoner - CIA, KGB, PLO - og dette er de skruppelløse profitørene som tjener på at kriger og konflikter holdes varme.