Mord på museum

BOK: Hvem skulle tro Adam Dalgliesh ville komme tilbake enda en gang, når hans skaper ble født for 83 år siden? Fordomsfullhet mot åttiåringer, kanskje, men å skrive en roman er en mental og fysisk kraftanstrengelse. Likevel har P.D. James fullført ei ny bok, med en styrke og en komposisjonsteknikk bare hun kan oppvise.

P.D. James har ikke vært veldig produktiv - 14 kriminalromaner, én futuristisk mainstreamroman («Menneskenes barn») og én selvbiografi («I ettertid») er summen siden debuten i 1962.

Men hele tida har bedriftene til Adam Dalgliesh, kriminaletterforsker og lyriker, vært det vesentligste i forfatterskapet hennes.

Makabert rom

Hun skriver gjerne om mord i øvre middelklasse, også i «Mordrommet». Handlingen dreier seg om et lite privat museum i Hampstead i London, en samling som med ytterste strenghet tar for seg mellomkrigstida fra 1919 til 1939.

Et av rommene kalles Mordrommet, fordi det viser bilder og gjenstander fra forskjellige omdiskuterte mordsaker.

Dupayne-museet eies av søsknene Marcus, Neville og Caroline Dupayne. De arvet det av sin far, som satte som en klausul for den videre driften at de tre måtte være enige i alle vedtak. Nå skal snart leiekontrakten fornyes, og Neville mener det er på høy tid å legge ned hele museet.

Hans to søsken går imot, og museets lille stab - konservator James Calder-Hale, resepsjonist Muriel Godby og husholderske Tallulah Clutton - er bekymret for framtida.

Selvmord?

Noen dager etter styremøtet blir Neville funnet død i bilen sin utenfor Dupayne-museet, brent i hjel. Politiet utelukker ikke selvmord, men Dalgliesh anser det som svært usannsynlig. Sammen med Kate Miskin, Piers Tarrant og Francis Benton-Smith prøver han å trenge gjennom de avmålte fasadene til de involverte for å finne en morder.

Persontegningene er levende og troverdige, enten de spiller store eller små roller i dramaet.

For «Mordrommet» er et drama som åpner seg langsomt, James bruker 135 sider bare på å introdusere personer og bygge opp mot det første dødsfallet. Tempoet er i høyden adagio, og noen vil muligens finne langsomheten enerverende.

Men dette er fremragende skriving, hvor ingenting overlates til tilfeldighetene og hvor ørsmå detaljer har stor betydning.

Dette er også en roman hvor Dalgliesh strever med kjærligheten, han og Emma Lavenham (som han møtte i «Hellig død») er i startfasen til å etablere et forhold, men mange omstendigheter taler imot at det skal lykkes.

Om dette er et endelig farvel til Dalgliesh, får heller tida vise. P.D. James har neppe skrevet sitt siste ord.