AKTUELL: Forfatteren Atiq Rahimi har nettopp utgitt sin tredje roman på norsk, «Faen ta Dostojevskij». Foto Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
AKTUELL: Forfatteren Atiq Rahimi har nettopp utgitt sin tredje roman på norsk, «Faen ta Dostojevskij». Foto Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

Morderen fra Kabul som ikke fikk lov til å bli dømt

Atiq Rahimi (50) lager film for å forstå sine egne bøker.

Kjenner du historien om Raskolnikov? Studenten som tar livet av en pantelånerske og søsteren hennes i 1860-tallets Sankt Petersburg? Og som seinere plages av paranoia og dårlig samvittighet, til de grader at han tilstår sin ugjerning og blir dømt? En klassisk fortelling, ført i pennen av Fjodor Dostojevskij og utgitt i Russland i det herrens år 1866, seinere lest med den største interesse av flere kommende generasjoner av forfattere.

Hva om Raskolnikov hadde utført sin ugjerning i Afghanistan, nærmere bestemt i Kabul? Det er dette tankeeksperimentet forfatteren Atiq Rahimi (50) har satt ut i livet i sin nyeste roman, «Faen ta Dostojevskij». Forfatteren og filmregissøren Rahimi har levd i eksil i Paris siden 1982, etter at broren, som var kommunist, ble drept. Hva er det som har fått ham til å skape figuren Rassul, som inspirert av Dostojevskij dreper en ågerkjerring i den krigsherjede hovedstaden?

- «Raskolnikov» stiller det grunnleggende spørsmålet, svarer Rahimi, en elegant kledd mann med svart hatt over et flommende svart hår, med gråstenkt skjegg og mørke briller. - Hva betyr forbrytelsen? Og hvordan skal samfunnet reagere på den? Hvilket ansvar har et individ overfor samfunnet? I dette tilfellet: I hvilket navn har et menneske rett til å ta et annet menneskes liv?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange gode og viktige spørsmål på en gang fra den afghanske forfatteren, som på 12 år har utgitt fem bøker, tre av dem utgitt på norsk.

- I et normalt samfunn bygd på kristne verdier har man et avklart forhold til et drap, sier Rahimi. - Det jeg har gjort, er å flytte alle de problemene Dostojevskij reiser, til Kabul, for å drøfte disse konfliktene i en annen type rettssamfunn.

- Hva er den store forskjellen på Raskolnikov og Rassul?

- Rassul begår en forbrytelse uten å ha en idé eller en ideologi. I motsetning til Raskolnikov, som har en presist formulert ideologi som motiv for sitt drap. Han vet hvorfor han har myrdet. Rassul begår først forbrytelsen, siden leter han etter årsaken. Man kan si det slik at alle fasttømrede ideologier og religioner forteller oss at Gud skapte verden. Siden forsøker han å bortforklare den. Rassul blir på en måte hans budbringer. Han forsøker å leve som Raskolnikov og tenke som ham. Han ønsker å bli dømt. Men hva betyr mordet på en gammel dame, som til og med opererer som hallik, i en krig? Ingenting. Rassul melder seg til rettsmyndighetene, men det fins ingen til å dømme ham.

- Han blir jo dømt til slutt?

- Ja, men ikke for mordet han er utført. Han blir dømt som krigsforbryter fordi han kommer fra en kommunistisk familie. Det blir en slags omvendt Kafka-prosess. I Franz Kafkas «Prosessen» fins det ingen forbrytelse, bare en rettssak. I tilfellet Rassul er det omvendt. Forbrytelsen eksisterer, men ikke rettssaken. Han ender opp med å minne om hovedpersonen i Albert Camus' «Den fremmede».

- De tre store møtes, Kafka, Camus og Dostojevskij?

- Det kan du godt si. Disse tre bøkene tar opp det viktige møtet mellom mennesket, forbrytelsen og samfunnet. Dostojevskij nærmer seg metafysisk, Kafka politisk og Camus på en filosofisk og eksistensialistisk måte. Tre veldig forskjellige blikk, et ortodoks kristent, et jødisk og et ateistisk. Jeg stiller spørsmålet om hvordan dette arter seg i et muslimsk samfunn. Det har vært veldig lite jobbet med skyldspørsmålet i den muslimske verden. Der fins ikke den kristne arvesynden. Utgangspunktet i islam er at man er tilgitt dersom man er født muslim. Man er uskyldig. Man er på jorda for å bevise sin uskyld og beskytte seg mot enhver fristelse. Gud sier tydelig at fristelsen kommer utenfra.

- Har du vært tilbake i Afghanistan etter at du dro i eksil?

- Mange ganger, blant annet levde jeg der i tre år fra 2005 og bygde et atelier for utvikling av film for ungdom. Jeg klarer riktignok ikke å bo der. Jeg har vent meg til en livsstil som ikke er forenlig med å bo i Kabul. Første gang kom jeg dit i 2002. Jeg forundret meg over alle krigsforbryterne som gikk omkring på gata i Kabul og regjerte landet med stolthet, til tross for at de hadde drept mange mennesker i religionens navn. De kunne forklare sine egne forbrytelser i henhold til religionen, patriotisme og ideologi. Jeg spurte meg selv om det kunne finnes en form for eksistensielt ansvar i et slikt samfunn, midt i en krigstid.

- Du mener at krigen opphever det vanlige ansvaret?

- Det skjer både i et krigsherjet land og et religiøst land i krig. Det fins ingen bevissthet om kriminaliteten. I Afghanistan har det aldri vært ført noen sak mot krigsforbryterne. Det fører til at folk tar loven i sine egne hender og utfører hevndrap. Man ender opp i en sykelig, ond sirkel av hevn, en kultur som i et modent, voksent, sivilt samfunn erstattes av et rettssystem. Man kan håpe at Afghanistan vil utvikle seg i en slik retning, selv om den ikke er på agendaen verken hos samfunnsforskere eller politikere. Jeg har gjort mitt beste for å gi folk noe å tenke på.

- Er du en afghansk eller en fransk forfatter?

- I Frankrike blir jeg omtalt som afghaner. I Afghanistan som en franskmann.

- Hva er viktigst for deg, å være forfatter eller regissør?

- Når jeg skriver, føler jeg meg som et filmmenneske. Når jeg lager film, skriver jeg. Men det er to forskjellige tilværelser. Når man er regissør, er man som et bortskjemt barn. Man kan skrike, fornærme folk, kaste alle lekene utover gulvet. Når man skriver, har man bare sitt eget ego som selskap. Det kan selvsagt få seg noen ørefiker. Men man er full av tvil og usikkerhet, Jeg kan begynne å grine fordi jeg ikke finner akkurat det rette ordet. Jeg skriver først en roman, siden lager jeg film av den for å forstå hva jeg har skrevet, finne de ubevisste motivene bak språket, alle mysteriene.

- Hva vil skje i Afghanistan?

- Landet er en del av denne verden og vil følge den retningen verden går i. Når det er krise i verden, konsentrerer den seg i Afghanistan. Det kommer til å bli hardt. Men jeg er ikke sikker på at Taliban vil komme tilbake til makten. De er idioter, men ikke så dumme som folk i Vesten tror. De har mer makt i dag enn de vil få om de kommer i regjering. Slik det er nå, får de både penger og støtte utenfra, noe de vil miste hvis de vinner makten. De er nyttige for visse kretser. Bare ikke for befolkningen.

- Hva er det som gjør Afghanistan så spesielt?

- Det er vanskelig tilgjengelig, med masse høye fjell. Soldatene er utslitt allerede når de kommer til grensa og skal begynne å invadere. En russisk general skal ha spurt hvorfor de stadig mislyktes. Han fikk til svar at afghanerne aldri er presise. Den røde hær kunne bli informert om at mujaheddin skulle være i en bestemt landsby til en viss tid. Russerne stilte opp i forveien. Men enten hadde fienden vært der før dem, eller de dukket opp to, tre dager seinere. Afghanistan er en bindestrek, i skjæringen mellom flere kulturer. Det er et land som knytter verdener sammen og skiller dem fra hverandre. Samtidig er det ikke likt noen av dem. Selv Karl Marx innrømmet at den historiske dialektikken kunne brukes over alt, men at den er umulig å overføre til Afghanistan. Landet minner om «Star Wars», fullt av folk i middelalderkostymer, forsynt med verdens mest sofistikerte våpen. Kanskje det er derfor ingen har klart å erobre dette landet.