- Morderen kan bo i oss alle

«Hvilken syk satan har gjort dette?» sto det på Dagbladets forside to dager etter barnedrapene i Kristiansand. Men hva om morderen ikke er syk? spør professor Jan Helge Solbakk.

Ondskapen er menneskelig. Hva om det egentlige spørsmålet er «Hvilket vanlig menneske har gjort dette?»?

- SPØRSMÅLET om hvilken syk satan som har drept jentene i Kristiansand, er ganske symptomatisk for vår tids oppfatning av fenomenet ondskap: nemlig noe som enten er sykt eller dypt umenneskelig - altså satanisk. Men jeg tror det er veldig farlig å sykeliggjøre eller demonisere den menneskelige ondskapen, sier Jan Helge Solbakk til Dagbladet. Solbakk er professor i medisinsk etikk og leder for Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. I siste nummer av tidsskriftet Dagens medisin skriver han om ondskap, bestialitet og aggresjon som dypt menneskelig .

- MÅ MAN IKKE VÆRE «en syk satan» for å ta livet av to uskyldige jentunger?

- Det er veldig forståelig at en fortvilt nabo uttrykker et slikt spørsmål. Men når Dagbladet på lederplass følger opp og automatisk plasserer denne forferdelige ugjerningen i båsen for gjerninger gjort av sinnssyke, gale mennesker, er det veldig problematisk, mener etikkprofessoren.

- På denne måten kan man nemlig bidra til ytterligere stigmatisering av «de gale» - som om mennesker med mentale lidelser ikke hadde nok å stri med allerede - samtidig som man bidrar til en positiv stigmatisering av oss andre, «de normale». For dersom det bare er «de syke» som kan gjøre slike handlinger, slipper «vi normale» å forholde oss til ondskapen i oss selv. Og det er veldig farlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvorfor?

- Det er med på å viske ut ondskapens dimensjon i oss selv, og vi slipper å ta ansvar for hvordan ondskapen kommer til syne i samfunnet. Det kan godt hende at barnedrapene er utført av et sinnssykt menneske. Men historien er full av eksempler på at helt normale, vanlige mennesker i ekstreme situasjoner har utført bestialske og grusomme handlinger. Se bare på hva som har skjedd i Rwanda og det tidligere Jugoslavia. Se hva som skjer daglig i områder der vold og krig hersker. Alt dette blir ikke gjort av «sinnssyke sataner», men av vanlige mennesker som i ekstreme situasjoner tar tak i det onde i seg selv.

- SÅ DET ONDE FINNES

i, og er en del av, mennesket?

- Nettopp dette er det ondes problem, et tema som er blitt behandlet av filosofer og teologer i hundrevis av år. Paradokset som ligger i å være et fritt menneske, er at man har muligheten for å gjøre både godt og ondt. Slik representerer historien om Adam og Eva og syndefallet fortellingen om da mennesket ble til det hele mennesket. Et helt og moralsk menneske er et menneske som har kunnskap om forskjellen på godt og ondt, som har begge deler i seg - og som gjør både godt og ondt. Tar du ondskapens dimensjon fra et menneske, tar du også ansvaret fra vedkommende.

- Ja vel?

- Det kan godt hende at enkelte mordere får hjelp til å overleve gjennom å få vite at de var «sinnssyke». Men en slik diagnose umuliggjør samtidig at de kan stå til ansvar for det de har gjort. Og nettopp dette å stå til ansvar for egne handlinger innebærer en slags renselse, et oppgjør med seg selv. Hva skjer med mennesker som fratas denne muligheten?

SOLBAKK ER i det hele tatt svært kritisk til rettspsykiatriens status i drapssaker.

- Hva tjener det til at rettspsykiaterne får mer og mer å si i drapssaker? At stadig flere mordere blir sykeliggjort - og dermed uansvarliggjort - fordi de var «sinnssyke i gjerningsøyeblikket»? Jeg tror ikke det er styrkende for strafferettspleien at psykiatrien og medisinen får mer makt. Heller tvert imot. Jeg forstår behovet for å gjøre grusomme handlinger begripelige, men det er for enkelt å gjøre dette gjennom å sykeliggjøre dem.

- Gjennom sykeliggjøringen av ondskapen skaper man avstand til den?

- Ja. Man bortdefinerer ondskapen til at det bare er andre, syke mennesker som kan gjøre onde handlinger. Det hadde vært langt sunnere å si at selv de fremste forsvarsadvokater og mest oppegående rettspsykiatere i gitte situasjoner kunne gjort bestialske ting.

- Og selv de mest vanlige av oss. Slik gode naboer har drept hverandre i Kosovo?

- Ja. Filosofen Hannah Arendt har skrevet om det ondes banalitet. Det verste for Arendt var at det gjennomført onde mennesket Adolf Eichmann, øverste SS-ansvarlige for deportasjonen av jøder under krigen, viste seg å være et helt vanlig gjennomsnittsmenneske. Han var ikke et monster. Han var en omsorgsfull familiefar, kultivert og høflig. Helt vanlig .

- HVILKEN TANKE TROR

du er mest skremmende for et gjennomsnittsmenneske: At det går syke mennesker der ute som kan myrde, eller at man selv, et vanlig menneske, kan gjøre det samme?

- Jeg tror det siste er mest skremmende. Men det er den mest sannferdige tanken. Da jeg selv fikk en kniv mot strupen i Brussel, og dødsangsten og raseriet spredte seg i meg, er jeg sikker på at jeg kunne ha drept raneren om jeg hadde fått tak i ham. Under gitte betingelser kan kjelleren i et menneske komme til syne, og det verste av det verste kan komme fram.

- De fleste drapene i Norge skjer vel som en konsekvens av sterke menneskelige følelser? Som en følge av sjalusi, raseri, skuffelse, seksualitet og affekt?

- Nettopp derfor er det dypt problematisk at stadig flere mord og bestialske handlinger reduseres til et medisinsk eller psykiatrisk problem. Dette er menneskelige handlinger og menneskelige problemer.

De aller fleste mennesker utfører ikke bestialske handlinger, selv i ekstreme situasjoner. Men hvem som ville kunne gjøre det, er det ingen som vet på forhånd. Det eneste som er sikkert, er at det representerer en fullstendig feilaktig forenkling å hevde at det bare er syke personer som kan gjøre dette. Det er med respekt å melde tøv. Drapene i Kristiansand er uttrykk for noe av det verste som ligger i oss alle.