Morderens livsløgn

En sann historie om en massemorder hvis liv var en løgn.

Jean-Claude Romand var en respektert lege. Hver morgen sa han farvel til sin kone og sine barn og dro på sin viktige jobb som forsker i WHO i Genhve. På overflaten var alt perfekt. Men mye var galt. Romand jobbet ikke i WHO. Han hadde ikke noen jobb. Han tilbrakte arbeidsdagen på parkeringsplasser, gikk tur, slo tida i hjel.

Den 9. januar 1993 slo han også i hjel sine to små barn. Og sin kone. Han slo i hjel sine gamle foreldre. Han prøvde å slå i hjel sin elskerinne. Han prøvde også å drepe seg selv, men det klarte han ikke. Årsaken til alle drapene lå i at han en dag i 1975 ikke stilte til en eksamen på medisinstudiet. Da venner spurte ham hvordan det hadde gått, løy han og svarte at det hadde gått fint. Siden bare fulgte han studiene, men tok aldri eksamenene. Han ble aldri lege, men det var det bare han som visste. Han narret sine kone, sine foreldre og sine venner i 18 år, og drepte alle sine nære da spillet ikke lenger gikk.

Emmanuel Carrhre er den franske forfatteren som ble besatt av historien om doktor Romand. Han skrev et brev til Romand i fengsel, og fikk svar. Romand ville gjerne hjelpe om noen ville skrive ei bok om ham. Resultatet er denne besettende fortellingen om mannen hvis hele liv ble en løgn, en løgn så viktig at han heller drepte sin familie enn å fortelle sannheten. I korte klare setninger risses historien opp, Carrhre leder oss fra innsikt til innsikt. Fortellingen om Romands liv er her like besettende som en stor roman - og samtidig like alminnelig banal som enhver nødløgn. Carrhre bruker seg selv og sin fascinasjon i sin historie om Romands forbrytelse - han skriver like mye om livene vi alle lever som de liv Romand levde - og drepte. Det er blitt en historie man ikke klarer å tro før man har lest den.

I dag soner Romand sin straff i et fransk fengsel. Han har funnet Gud. Sier han. I 1971 gikk han ut av gymnaset med beste karakter i filosofi. Av tre eksamensoppgaver valgte han denne: «Finnes det noen sannhet?» Og hadde Romand droppet bokstaven d i navnet sitt hadde han vært en roman. Og Emmanuel Carrhre har med boka om ham gitt hans liv mer mening enn Romand noen gang selv ga det.