Morderiske bønder

MED STORE TYPER forkynner Dagens Næringslivs leder 3. oktober «Spørsmålet er hvor mange afrikanske liv Marit Arnstad synes jobben til norske bønder er verdt». Gjennom påstanden om at norsk landbrukspolitikk dreper afrikanere går avisens mobbing av norske bønder et steg for langt, over i det uanstendige. Samtidig som realitetenes tørre fakta hoper seg opp mot nyliberalismens globaliseringsprosjekt, og økonomene for lengst selv er begynt å tvile, når retorikken her et totalitært og fundamentalistisk nivå som minner om regimer og tider vi helst ikke vil assosieres med.

Mordanklagen mot norske bønder baserer seg på Tony Blairs Afrikakommisjon. Slike rapporter og regnestykker basert på totalt virkelighetsfjerne forutsetninger har vært vanlige helt siden 1980-tallet, de «beviser» bestandig at frihandel vil utjevne alle verdens innbyggeres inntekt oppover. Denne karikatur- og propagandaversjonen av økonomisk teori tolkes til at frihandel alltid skaper økonomisk harmoni: bare vi setter aksjemeglere og skopussere i hvert sitt land og åpner for frihandel, vil aksjemeglere og skopussere få samme lønn. Bare fattige afrikanere får lov å selge maten sin til oss vil de bli like rike som oss. Problemet med disse regnestykkene er at de har svært lite med virkeligheten å gjøre. Modellene baserer seg på at alle økonomiske aktiviteter er like, de ser bort fra industriens stordriftsfordeler, imperfekte konkurranse og de enormt viktige synergieffektene som fra industrien skaper et effektivt landbruk. Modellene forutsetter også full sysselsetting. Virkeligheten er en helt annen. I forrige uke, som et ledd i forberedelsene til WTO-møtet i Hong Kong, holdt FNs utviklingsprogram UNDP et tredagers seminar for fattige lands WTO-ambassadører i Yverdon i Sveits. Bekymringen der var at frihandel i mat vil forårsake enorme skader på landbruket i de fleste fattige land. Bare i India finnes det 650 millioner bønder som ikke vil være «konkurransedyktige» i verdenshandelen. Mange små land og øystater er i en dobbelt knipe: statsbudsjettet er helt avhengig av tollinntektene (slik det var også i USA da det var et fattig land). De fleste av innbyggerne i disse landene lever av landbruk som ikke vil være konkurransedyktig. Her vil statens inntekter falle drastisk samtidig som svært mange bønder vil miste markedene sine til import. Som en av foredragsholderne på seminaret kan jeg rapportere at de færreste fattige land deler Dagens Næringslivs syn på frihandel i mat. Utsiktene er nærmest katastrofale mange steder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Påstanden om at norske bønder forårsaker fattigdom i Afrika er like uhyrlig som å påstå at Dagens Næringslivs redaktør Amund Djuves høye lønn fordeler kjøpekraften på en måte som gjør at fattige barn sulter og at han derfor er ansvarlig for at barn i Afrika dør. Begge resonnementer er basert på verdensøkonomien som et slags nullsumsspill. I virkeligheten er rike land blitt rike fordi de diversifiserte og industrialiserte seg ut av avhengighet av landbruk og fattigdom, ikke fordi rike land begynte å kjøpe maten deres. Historien er enstemmig på at intet land er blitt velstående av å selge landbruksprodukter uten at de samtidig har skaffet seg en industrisektor. «Den beste måten å fremme landbruk på er å fremme industrien» som David Hume, Adam Smiths beste venn, uttrykte det.

NOEN MEGET FÅ land vil tjene på frihandel i mat, mens de aller fleste fattige lands bønder - og norske bønder - vil bli skadelidende. Brasil kan uten tvil forsyne det norske folk med billig kjøtt ved å ta i bruk noen kvadratkilometer mer regnskog, men er det det vi vil? Å nedlegge norsk landbruk vil gjøre like lite for Afrikas fattige land som å sette ned Amund Djuves lønn. Global sjokkterapi har gjort fattigdommen større i mange små fattige land. Mens økonomene innad har begynt en slags selvransakelse, trenger propagandamaskineriet syndebukker for å forklare globaliseringens totale fallitt i Afrika. Erich Maria Remarque gjengir i en av sine romaner en samtale mellom to tyskere, som finner sted rett etter første verdenskrig. «Det er jødene som er skyld i all elendigheten» sier den ene. «Ja», sier den andre entusiastisk, «og syklistene!». «Hvorfor syklistene?» spør den første forbauset. «Vel», sier samtalepartneren, «hvorfor jødene?» Det ser ut til at det i denne generasjonen er bøndene og syklistene som må ta støyten.