Mordet og kunsten

Perfekt timet om middel og mål, handling og tanke.

BOK: «Krigeren møter døden, grubleren bærer den i seg,» skriver Erland Kiøsterud i sin nyeste roman. Her setter han tematikken for boka som er lagt til hans hjemtrakter utenfor Drammen.

Den strekker seg fra 1943 til 1993, og åpner med at motstandsmannen Georg Falkenberg likviderer en tyster. Dette for å redde livet til en hel motstandsgruppe. Men han ofrer dermed tysterens familie. Blant andre offerets sønn Jan Myren, som altså vokser opp «med døden i seg» -   og blir maler.

Nedlegger fabrikk

Kiøsterud skriver ikke romaner for handlingen eller underholdningens skyld. Han har i hele sitt forfatterskap søkt å diskutere -   eller endevende -   etiske problemstillinger. Her likner han forfattere noen generasjoner tilbake, for eksempel Sartre og Koestler. De skrev kanskje ikke estetisk lekre romaner, men brukte dem til å vise moralske problemstillinger; middel og mål. Og det er blant annet dette som er problematikken i denne boka. Hvorvidt det er riktig å ofre én for de mange: Falkenberg er også industriherre som må legge ned papirfabrikken han har arvet -   og dermed ofre et helt lokalsamfunn...

Her kunne vel ikke Kiøsterud timet boka bedre.

Tilgjengelig

Da Erland Kiøsterud skrev «Jordens salt» for over tjue år siden, skrev han også om arbeidsnedleggelse, men den gang uti fra den såkalte grasrota.

Når han nå velger å følge «makta» betyr ikke det noe brudd i forfatterskapet. Snarere et ringen sluttet. Likeledes det at han nå vender tilbake til en sosialrealistisk form. Dette gjør denne boka langt mer tilgjengelig enn hans knappe, «språkrensede» utgivelser de siste åra -   bøker som vel å merke ikke er formet slik på grunn av estetisk jåleri, men også disse etisk begrunnet.

I denne boka diskuterer han kunstnerens rolle gjennom maleren Jan Myren. Myren har viet sitt store talent -   men patetiske liv -   til «å få noe å komme til syne, til å leve». Men også han ofrer gjennom sin kunst. Modellene for kunsten ofre i den virkelige verden.

Dette motivet er ikke ulikt det Lars Saabye Christensen synliggjør i sin nye roman.Det grunnleggende spørsmålet Kiøsterud stiller, er hva som er det såkalt «første arbeidet». Er det selve handlingen; Falkenbergs mord? Eller «gjerningen», maleriet som viser mordet? Det er i den siste kategorien Kiøsterud selv befinner seg. En eksistensielt insisterende forfatter, som i denne boka vel kunne ha bevilget seg selv litt mer armslag. Hundre og seksti sider som skal dekke førti år blir vel tettpakket. Men altså, som alltid hos Kiøsterud, svært leseverdig.