Mordet på countrymusikken

De store radiokanalene i USA spiller bare Garth Brooks og Shania Twain og kloningene deres, mens den virkelige countrymusikken er plassert på museum. Har en hel musikktradisjon fått nådestøtet?

NASHVILLE (Dagbladet): Den mest amerikanske av alle musikkformer overlevde rock'n'roll på femtitallet. Redningen ble «The Nashville Sound», en tilnærming til popen med Patsy Cline og Jim Reeves som de store stjernene.

Nashville etablerte seg for alvor som et senter for countrymusikk, men nå er utvanningen i ferd med å bli total. Mange frykter at popinnflytelsen vil drepe siste rest av ekte «twang». For det er en annen lyd som overdøver alt annet i Nashville: The sound of money.

- HER PLEIDE DE Å SPILLE noe de kalte country, sa Junior Brown lakonisk da han innledet sin konsert i Nashville i høst. Han er en av mange som er for country for en bransje som har byttet ut den klagende steelgitaren og fela med rock'n'rollgitarer.

Shania Twains «Come On Over» er solgt i ni millioner eksemplarer på verdensbasis og har passert 250000 solgte i Norge. På «The Woman In Me» fra 1995 poserer hun i westernklær. Men hvem tenker på country når en sexy Shania forkynner «That Don't Impress Me Much» og «Man! I Feel Like a Woman!» fra toppen av poplistene?

- Det er ikke mye country igjen på radioen. Stort sett er det pop forkledd som country, sier Larry Cordle. Han står med ett bein i hver leir, som låtskriver for helkommersielle artister og leder for bluegrassgruppa Lonesome Standard Time.

- Musikkindustrien prøver å viske bort en hel sjanger, mener Cordle. Sammen med Larry Shell skrev han protestvisa «Murder On Music Row», som høstet stor jubel under lanseringskonserten i Nashville for få uker siden.

Cordle syntes toppen var nådd da veteranen George Jones ble bedt om å synge et utdrag av den nominerte låten «Choices» under CMA Awards i oktober - med det resultat at Jones nektet å stille under countrymusikkens eget prisshow. Alan Jackson, en av de få tradisjonalistene blant dagens yngre artister, svarte med å gjøre «Choices» til en del av sin egen opptreden. Sammen med George Strait har han også spilt inn «Murder On Music Row» som duett. Begge deler har stor symbolverdi.

Cordle tror noe vil skje i bransjen om to-tre år, men er usikker på hva som blir det neste.

- Markedet prøver å selge countrymusikken til et ungt publikum, og jeg veit ikke om de vil ha den. I realiteten bestemmer ti{ndash}tolv konsulenter hva alle de nærmere 3000 countrystasjonene i USA skal spille. 17-18 låter ruller og går om igjen og om igjen. Stasjonene eies av noen få selskaper. Det betyr at låtene går gjennom det samme filteret. Plateselskapene satser på en sikker formel som garanterer radiospilling, og dermed blir det få rom for eksperimenter.

«MURDER ON MUSIC ROW» sier mye om tilstanden i dag, ikke minst fordi Music Row er hjertet i countryindustrien. Nå er bare studioene, plateselskapene, forlagshusene og Country Music Hall of Fame igjen i gata. Mickey Gilleys klubb, Ernest Tubbs platebutikk og artistenes museer og suvenirbutikker er lagt ned eller flyttet for å gi plass til flere hotellsenger. Fornøyelsesparken som lokket familier til Grand Ole Opry er revet til fordel for et gigantisk kjøpesenter, og Opry skal tilbake til Ryman Auditorium. Snart flytter også Hall of Fame til sentrum, der hovedgata Broadway er blitt en turistfelle.

Merle Haggard mener den største forandringen innen countrymusikken de siste 30 åra er at den lages for å tilfredsstille massene.

- Det er ikke mye rom for Hank Williams. Du har ikke en sjanse i dag om du synger om livet, sier Haggard til bladet Country Standard Time. Han tilhører en generasjon som har noe å fortelle i sangene sine. Men verken han, Willie Nelson eller George Jones spilles på radioen. Derfor har de et- Det er et par rasshøl der jeg ikke er så glad i. Men byen er bra, den, sier Willie og ler.

Etter elleve år i Nashville flyttet han i 1971 tilbake til Texas. Der ble han en ledende figur i outlaw-bevegelsen, en reaksjon på den glatte og kontrollerte Nashville-lyden.

- Det er mye talent samlet der, men jeg tror ikke radiostasjonene spiller den beste musikken.

- De spiller ikke mye Willie Nelson...?

- Det har de aldri gjort, så det plager meg ikke. Men det er andre som spiller meg: stasjoner for alternativ country, pop, blues eller gospel. Og - jeg ville bli bekymret om jeg hadde hørt meg selv hver gang jeg skrudde på radioen. Når de ikke kan høre meg på radioen, betaler de gladelig noen dollar for å oppleve meg på scenen, sier Willie.

DET SIES AT DET HVER DAG kommer 100 nye låtskrivere til byen med en drøm om å slå igjennom. Noen blir for å spille for driks for turistene på klubbene, men de fleste reiser desillusjonerte hjem igjen.

Robert Earl Keen ga opp byen etter et par år der på 80-tallet.

- Jeg skjønte at jeg ikke kunne slå igjennom her. Jeg var fattigere, følte meg mer utafor og drakk mer enn noen gang, sier Keen. Han flyttet tilbake til Banderas i Texas, der han vokste opp sammen med en annen outsider, Lyle Lovett.

Keen tror plateselskapene er like forvirret som alle andre når det gjelder hva som vil selge i framtida.

- Når de legger én million dollar i en plate, håper de at folk vil like det de hører. Men det er ingen garanti. Radiostasjonene bestemmer hva som skal slå an, sier Keen. Han tror det vil tvinge seg fram en endring, men regner ikke med at det vil bety stort for ham selv.

- Folk hører ikke på country og går ikke på konserter i samme grad som før. Det som kan fornye musikken er at det kommer en som låter annerledes, og som slår an hos folk. Det dumme er at alle andre vil løpe etter og kopiere den nye stilen, sier Keen.

Til tross for at han er en av countrymusikkens fineste låtskrivere, har han aldri fått det store gjennombruddet. Likevel understreker han at han ikke kunne hatt det bedre, med utsolgte konserter og bra platesalg. Og på Exit Inn i Nashville venter en fullsatt sal som skriker på «Gringo's Honeymoon» og andre livefavoritter.

OG DRØMMEN LEVER VIDERE hos den unge, spinkle mannen, med stor, hvit cowboyhatt, som sitter ved nabobordet mitt på Shoney's på Music Row. Etter frokosten ringer han hjem fra telefonkiosken for å berolige familien:

- Jeg har det bra og har fått noen napp. Tror jeg...