KRIMKONGE: Knut Faldbakken har skrevet krimbøker de siste fjorten åra. Innimellom arrangerer han kriminelle byvandringer i Hamar. Hjemme regjerer han kjøkkenet. Foto: Hans Arne Vedlog  / Dagbladet
KRIMKONGE: Knut Faldbakken har skrevet krimbøker de siste fjorten åra. Innimellom arrangerer han kriminelle byvandringer i Hamar. Hjemme regjerer han kjøkkenet. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Knut Faldbakken med ny krim, «Gjensynet»

- Moren min ble dypt sjokkert, og leste ikke bøkene mine på flere år

Knut Faldbakkens gjennombruddsroman handlet om et incestuøst forhold mellom en mor og en sønn. Nå dumper han lik i hagen til folk.

(Dagbladet): Ingen blir forfatter for å bli elsket.

Sier Knut Faldbakken.

- Eller kanskje hvis du er blogger. Vi andre blir det fordi vi må. Og når det gjelder virkelighetslitteratur, så bruker forfattere virkeligheten hele tida. Ingen moralister skal komme å si at man bare får lov til å gå så og så nær det virkelige livet. Jeg tåler ikke å høre det.

Sjokkerende idé

Den lange kroppen står i vinkel og dytter avispapir inn i vedovnen. Utenfor stuevinduene på Hamar siler regnet, og tåka skjuler taket på Vikingskipet. Forfatteren er nettopp kommet ut med sin 42. bok. Nå tenker han tilbake på midten av 60-tallet, til stranda i Nerja der han gikk og sparket stein.

Knut Faldbakken hadde skrevet begynnelsen på det som skulle bli hans gjennombrudd som romanforfatter. Historien om den unge mannen som hadde gitt opp studiene og flyttet hjem til moren, liknet mistenkelige på hans egen, men nå var det stopp? Han opplevde sin første og eneste skrivesperre, og vandret langs den spanske stranda, da resten av romanen plutselig falt ned i hodet på ham.

- De hundre sidene jeg allerede hadde skrevet, passet perfekt. Det var starten på en historie om et incestuøst forhold mellom en mor og en sønn. En totalt sjokkerende innsikt.

Først tenkte han: «Hva vil mor si?» Og så: «Kan jeg gjøre dette?»

- «Ja», sa jeg til meg selv. Og dette ble det viktigste øyeblikket i mitt forfatterskap. Moren min ble dypt sjokkert, og leste ikke bøkene mine på flere år, men hun sa ingenting verken da eller siden. Vi er hedmarkinger, og vi holder kjeft om de nære ting.

LIK I HAGEN: Knut Faldbakken har distansert seg fra den oppskriftsmessige politikrimmen, men han dreper i bøkene sine. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Snusfornuftig debatt

Knut Faldbakken drar fingrene gjennom den grå manken. Romanen ble hetende «Sin mors hus», den kom i 1969 og skapte det han kaller et anerkjennende rabalder. Den unge forfatteren hadde skrevet om et tabubelagt, ømtålig tema, på en sober måte.

- Jeg måtte gi faen i hva folk tenkte, det er grunnleggende viktig for alle kunstnere. Forfattere blir grepet av stoffet sitt, og har begrenset kontroll over hvordan historien utvikler seg. Derfor irriterer deg meg når forståsegpåerne kommer krypende fram og forlanger sensur av forfattere. De sier det ikke rett ut, men det ligger og ulmer under debatten. Ingen forfattere bruker levende modeller for å skade andre, i så fall skader de seg selv.

Han mener mange misforstår teksten og tar seg altfor fort nær av ting. At debatten som har rast, har vært en litteraturfiendtlig prosess som skader litteraturforståelsen og forfatteres renommé.

- Den har vært unødvendig, dum og snusfornuftig. Klart enkelte sier de blir såret, men de er få. De siste åra er det her blitt et kappløp om å nå offerrollen først. Det foregår en lidelsespornografi i alle medier, og det er om å gjøre å bli mest krenket, fortest.

Sadisme og likdumping

Så smiler Faldbakken, og påstår at han aldri har vært en opprører, og at han veldig sjelden har gått i tog. For øyeblikket er han krimforfatter med et ambisiøst prosjekt på gang. Han vil skyve krimsjangeren i litterær retning.

- Antakelig er jeg for «seriøs» for krimbransjen. Sadisme, smakløse drapstablåer og blod i bøtter og spann, er ikke min greie. Men det dauer folk hos meg og.

Ti krimromaner er det blitt. Politietterforskeren Jonfinn Valmann som råder i forfatterens krimunivers, er blitt så populær at folk elsker det når Faldbakken dumper lik i hagene deres.

Da han begynte å skrive krim for fjorten år siden, var det mange øyenbryn som hevet seg.

- «Neimen Knut, skal du gjøre dette?» Sa de. Faen heller, tenkte jeg, og begynte. Noen anmeldere har ment det er for bra til å være krim. Noen ser det som et drawback at det er så lite blod og fancy sadisme. Men krimsjangeren kan boltre seg i reelt psykologisk, politisk og sosialt materiale. Det må ikke være så og så mange mord.

Han har distansert seg fra den bestialske og oppskriftsmessige politikrimmen, og lurer på hvordan dette blir mottatt. Og hvis han får aksept ...

- ... så har jeg ideer fram til jeg blir godt og vel 80. Hvis helsa holder. Men nå må vi ha kaffe.

REGJERER KJØKKENET: Stort sett er det Faldbakken som tar seg av matlagingen hjemme på Hamar.  Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Det ordentlige livet

Det er Knut Faldbakken som regjerer kjøkkenet i huset. Blant franske fliser, gasskomfyr og en iberico-skinke tatt med hjem fra Spania på benken, baker han brød og lager middag til kona Kirvil. Nå rister han brødskiver og minnes barndommen på Hamar, der knapphet var noe de fleste familier visste hva var.

- Det er ingen dårlig erfaring å vite at du kan klare deg med lite.

Han har erfart det. Det var på den tida han gikk omkring i Kristiana og tenkte. Det er femti år siden. Han kaller det sitt Hamsun-år. Han leste den store forfatterens verker om igjen, skjønte hvor uovertruffent Hamsun skrev, og begynte selv å tenke i litterære termer. Dessuten hadde Faldbakken skjønt at han måtte begynne med noe ordentlig i livet, etter et mislykket besøk på psykologistudiet, et år til sjøs og ei tid som journalist.

Han flyttet til Paris, og fikk sin første novelle på trykk i Vinduet. Han var 24 år, og helt sikker på at han hadde funnet seg selv og sin plass i tilværelsen. Han hadde også funnet sin første kone. To år etter debuterte han med romanen «Den grå regnbuen».

- Jeg gjør ting skikkelig. Jeg har giftet meg hver gang, og fått barn. Første ekteskap varte i 16 år, vi fikk tre barn. Kirvil og jeg har vært gift i over 30 år, og har to barn. Og seks barnebarn. Foreløpig.

I starten bodde familien ti år utenlands. Det var hippietida, det var kult å være fattig og harry å ha fin bil. Det var liv på ett rom, grusomme, heklede vester, lutter begeistring og venner fra hele Europa. I 1978 flyttet de inn i huset i Hamar, og siden har Faldbakken bodd og skrevet her.

Grusom ironi

STAMMEREN: Han har stammet hele livet, og mener det er en grusom ironi. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

På veggen henger et diplom som viser at han er «æ-æ-æresmedlem» av NIFS, Norsk interesseforening for stamme. Faldbakken har stammet hele livet.

- Det er klart det plager meg. Det hemmer, og så jeg som har hele tilværelsen fylt av språk, en grusom ironi.

Igjen forsvinner fingrene gjennom håret.

- Jeg er utrolig glad i å skrive, der er jeg både flytende og ordrik, og så snakker jeg med meg selv, prøver ut ord og setninger. Hvis noen spør om jeg hører stemmer i hodet mitt, så er svaret: Ja, hele tiden.