VED ØSTFRONTEN:Per Pedersen var hellig overbevist om at Hitler hadde fått et kall fra blodet. Foto: Privat
VED ØSTFRONTEN:Per Pedersen var hellig overbevist om at Hitler hadde fått et kall fra blodet. Foto: PrivatVis mer

Morfars nekrolog over Adolf Hitler

Ida Jackson er barnebarnet til frontkjemper og SS-redaktør Per Pedersen.Hun har skrevet boka «Morfar, Hitler og jeg» om bestefarens forfatterskap.

Meninger

(Inntrykk): La meg introdusere deg for morfaren min da han var like gammel som jeg er nå: Per Pedersen, redaktør og politisk journalist i SS-avisen Germaneren, Per Pedersen, 27 år, på jobb, som meg.

Jeg bruker tekstene hans som tidsmaskin. Jeg blir med til krigens siste dager. Jeg prøver å lese ham slik SS-familiene må ha lest ham til morgenkaffen mens Tyskland falt.

Radikal
Han kommer til å bli arrestert om noen få dager. Nå skriver han de siste tekstene i en offentlighet der han fortsatt er helten. Om tre dager skal de sette fyr på Germanerens arkiver i Akersgata 8.

Om tre dager vil han gå fra å være kulturpersonlighet til kriminell. Germanerens siste nummer sier mer om hva det betydde å være radikal nasjonalsosialist og SS-mann i Norge enn det de fleste historiebøker gjør. [bilde=1, left, eight]

La oss zoome inn. Det er 5. mai 1945. Hitler er død. Han tok livet av seg 30. april. Berlin overga seg til de sovjetiske styrkene 2. mai. På forsiden av Germaneren står det et bilde av Adolf Hitler.

Kampen
Ifølge bildeteksten har han «falt på sin post i ved hovedkommandoen i Rikskanselliet, kjempende mot bolsjevikene til siste åndedrag». For redaksjonen i Germaneren vet ikke at Hitler har tatt livet av seg.

Selvmordet er et ondsinnet rykte. Føreren falt på sin post, for ledelsen i Berlin har sagt at det er slik. Nå er det viktigste å ikke gi opp kampen, selv om Berlin har falt. SS må fortsette striden. Men det siste nummeret av Germaneren preget av sorg så vel som stridslyst.
 
Tidspress
Redaktør Per Pedersen skriver en blanding av en lederartikkel og en nekrolog på side to. Første setning lyder: «En tomhet uten like fylte vårt indre da meldingen kom om der Führers fall».

Det må ha vært rare arbeidsdager for Germanerens redaksjon mens de satte sammen den siste utgaven. De må ha arbeidet under ekstremt tidspress. Meldingen om Hitlers død nådde dem 1. mai. To dager seinere kom meldingen om Berlins fall. Det må ha vært vanskelig å henge med.

Nekrologen
Samtidig bærer det siste nummeret av Germaneren preg av sjokkerende hverdagslighet. Bridgespalten, annonsene og ukens kryssord er på plass.

Både Fredrikstad Sengeutstyr, Oslo Sporveier og Kunstsilkefabrikken på Notodden annonserer side om side med boken Bak Frimureriets kulisser.

Redaktør Pedersen må ha skrevet nekrologen over der Führer mens han sjekket korrekturen på kryssordet. (Billedhogger på åtte bokstaver = «Vigeland».) Det er absurd optimistisk.

Dramatisk stil
Morfars optimisme på bladets vegne har preget hele 1945. I mars samme år sendte han et personlig brev til Oslos ordfører med en oppfordring om å tegne abonnement på Germaneren for herreds- og jordstyrets medlemmer, samt lærerne.

Brevet er i samme dramatiske stil som Germanerens siste utgave: Herr Ordfører. Den tid som er gått siden krigen begynte har gjort det mer og mer tydelig for oss at det eneste som kan redde Europa og dermed Norge fra total undergang, jødevelde og bolsjevikisk kaos, er en konsekvent innstilling til nasjonalsosialismen og en absolutt vilje til å gå inn for denne.

«GERMANEREN» har alltid holdt en kompromissløs linje i sin kamp mot jødedom og bolsjevisme og vil også i framtiden gjøre det. Mens redaktør Pedersen er opptatt med å demonstrere «en kompromissløs linje», er det andre i den okkuperte offentligheten som er spakere i tonen.

Mangel på stolthet
Samtidig som Germaneren holder fortet med historiens siste SS-kryssord, er det flere som tyskervenner som er ute med unnskyldninger og forbehold.

Selv de rene NS-bladene forandrer skrivestil nå som det er tydelig at Tyskland kan tape. Den siste lederartikkelen i Fritt folk, hirdens ukeblad, har følgende vage beklagelse: Vi som i dag sitter med det formelle ansvar for utviklingen, har nok hatt den gode vilje, men vi har dessverre likevel, trass i mange gode forsøk og tilløp, ikke oppnådd noe vesentlig og avgjørende.

Germanerens redaksjon kommenterer den i en anonym notis: «Så total mangel på stolthet!» For i Germaneren finnes det ingen anger, ingen unnskyldninger og - fremfor alt - ingen tvil.

Kort opprop
Redaktør Pedersen benytter anledningen til å minne leserne om SS? valgspråk: «Vår ære er troskap!» Overskriften på forsiden av bladet er da også «Vi er urokkelige!». [bilde=2, right, eight]

For Germanske SS Norge er urokkelige, selv om Berlin har falt, Føreren er død og krigen kommer til å være over om tre dager. De er urokkelige, selv om NS-folket begynner å innrømme at ting ikke akkurat går rette veien. Under overskriften om urokkelighet står det et kort opprop fra leder av Germanske SS Norge og politiminister Jonas Lie.

Oppropet handler selvfølgelig om Hitlers død, men NS-unnskyldningene i pressen får nesten like mye plass.

Renhet og stryke
Han skriver: «I den siste tid har noen få kneskjelvende individer ved en misforståelse fått adgang til å lufte sine roingsforsøk i pressen».

Han forsikrer leserne om at SS fortsatt støtter Tyskland hundre prosent i kampen mot bolsjevismen. Alle som sier noe annet, er feiginger. Lie fast at Germanske SS Norge tåler enhver motgang og «vokser i hardhet, renhet og styrke». Selv skal han snart være død av hjertesvikt - en hjertesvikt man regner med kom som følge av sterk insomnia, ekstremt høyt stressnivå og et meget høyt inntak av alkohol og medikamenter.

Hva enn det var som vokste i styrke, var det ikke kroppen hans. Lie skriver at hvis «de andre» vil ha borgerkrig, skal de få se hva norske frivillige fra Østfronten er laget av.

Dødsdom
Men Lies borgerkrig blir i realiteten svært liten. Lie kommer til å dø på en gård ute i Bærum sammen med justisminister Sverre Riisnæs og statspolitisjef Henrik Rognstad. De vil være beleiret Milorg-folk.

Rognstad kommer til å ta livet av seg. Lie planlegger å gjøre det samme, rekker det ikke før han dør av stress. Riisnæs vil overgi seg. Han skal unngå dødsdom ved å spille sinnssyk. Den siste utgaven av Germaneren er en tidskapsel.

Bladet kommer ut før krigen er helt over, før historien er helt avklart, mens det fremdeles er litt håp, litt kampvilje og mye desperasjon igjen. Germanerens redaksjon er forkynnende til siste utgave.

Maktsyk
For i Quisling-regimets siste timer handler det om tro. 5. mai 1945 tviholder du ikke på nasjonalsosialismen for din egen vinnings skyld. Du må ha en overbevisning som er sterkere enn døden.

Og det hadde morfar. Hos ham er det vanskelig å si hvor politikken slutter og religionen begynner. Nekrologen hans over Hitler er et godt eksempel. Han ser ikke på Hitler som en maktsyk diktator.

Han var en hellig mann som fikk et kall, et kall som ikke kom fra Abrahams gud. Det kom fra blodet i årene hans.

Før han falt
For morfar var Adolf Hitler en soldatmunk, en nasjonalsosialistisk helgen. Føreren var urokkelig, skriver Per Pedersen. Han forlot ikke sin post før han falt. Derfor er han et forbilde for alle andre SS-menn.

De må følge der Führers eksempel. Det er morbid. Pedersen utdyper hva han mener med å «følge der Führer» i en kommentarartikkel på side 2. «Seier eller død, det er vårt valg», skriver han.

Hvis ikke SS-mennene kan vinne, vil de heller gå i døden. Pedersen oppfordrer til urokkelighet, og skriver at urokkeligheten vil gjøre dem udødelige. Så lenge de ikke svikter, tviler eller gir opp, vil ikke døden kunne nå dem.

Det er her argumentet begynner å skurre. Hvorfor er Adolf Hitler død hvis han også er selve forbildet på urokkelighet? Det får vi ikke noe godt svar på.

Pedersens tekster er farget av så sterke følelser at de sammenhengende argumentene forsvinner. De gjør opp for det i store ord og kraftige språklige bilder.

Han skriver om Hitlers urokkelighet: Urokkelighet er skrevet med flammeskrift på hans sjels karakter. Ord blir fattige. Ord fra oss er for små til ham. Vi må tie. Men Pedersen tier ikke. Han er ikke bare stum av sorg. Han er rasende. Han skriver: Og når tausheten og sorgen viker plass for forbitrelsen, så vender vi oss ut til verden og anklager den.

Vi forbanner den verden som drepte Der Führer og forbanner de mennesker som med hatske smil har svertet hans navn.

Sekterisk
Vi forbanner de mennesker som no flirer i hovmodighet. Morfar skriver aldri «jeg». Han skriver «vi». Han skriver på vegne av alle som var på Østfronten sammen med ham. [bilde=3, left]

Han skriver på vegne av alle i SS-menn. Han skriver en manende, demagogisk og desperat enetale på vegne av de siste nasjonalsosialistene. Han forbanner hele verden. Han forbanner alle som feirer Hitlers død. Han forbanner alle som leser denne teksten.
 
Han forbanner meg, som ikke klarer å forstå hans verden der en helgen er død, en helgen som het Adolf Hitler. Men Pedersens hovedfiende er hverken deg, meg eller den norske motstandsbevegelsen. Han er mye mer sekterisk.

Jødene og frimurerne
 De Pedersen virkelig forbanner, er de som «logret Heil Hitler» i 1941. De «falske» nasjonalsosialistene, de Pedersen aldri har «ventet seg noe annet av». Den viktigste fienden er de som ikke var nasjonalsosialistiske nok.

Han ser dem i sammenheng med SS´ virkelige fiende. Pedersen minner om at det er enkelt å glemme jødene og frimurerne i alt kaoset. Og de må ha infiltratører i Nasjonal Samlings egne rekker. Hitlers død og Tysklands fall er jødenes feil.

Fortsette krigen
I krigen mot den jødisk-frimureriske verdenskonspirasjonen er jødene i ferd med å vinne.  Derfor skriver morfar at han og hans likesinnede vil forbli nasjonalsosialister «uansett den militære og politiske utvikling» for å fortsette krigen mot jødene. De vil bli på sin post og falle der om nødvendig.

Han oppfordrer alle SS-menn til å stå urokkelige i en kamp de er dømt til å tape. Han oppfordrer dem praktisk talt til å følge der Führer i døden. Per Asbjørn Pedersen er 27 år, nygift og har en kone som er gravid i åttende måned. Han skriver at det som venter alle SS-menn nå, er «seier eller døden».

Ikke overlevd
Men heldigvis er Pedersen mer hardtslående i tekst enn i handling. Hadde han vært like urokkelig og kampvillig som han oppfordrer medlemmene i Germanske SS Norge til å være, ville han ikke ha overlevd mai 1945.

Hadde han vært like urokkelig som han selv ønsket å være, ville ikke jeg ha vært her i dag.

Brev fra Per Pedersen Tjøstlands landssviksak, lagt frem som bevis i Oslo byrett 4/5 1946.

[i]

AKTIV NAZIST: Per Pedersen var en aktiv nazist som trodde helt og fullt på «kallet» til Hitler. Faksimile fra boka «Morfar,Hitler og jeg»
AKTIV NAZIST: Per Pedersen var en aktiv nazist som trodde helt og fullt på «kallet» til Hitler. Faksimile fra boka «Morfar,Hitler og jeg» Vis mer
VERVEKAMPANJE:Per Pedersen var redaktør i «Germaneren» og forsøkte å verve en hel kommune. Faksimile fra boka.
VERVEKAMPANJE:Per Pedersen var redaktør i «Germaneren» og forsøkte å verve en hel kommune. Faksimile fra boka. Vis mer
STERK HISTORIE: Forfatter Ida Jackson skriver om morfar som var nazist.
STERK HISTORIE: Forfatter Ida Jackson skriver om morfar som var nazist. Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook