OMSTRIDT: Dette er Statoils Leismer Demonstration Project (LDP) i Canada. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix.
OMSTRIDT: Dette er Statoils Leismer Demonstration Project (LDP) i Canada. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix.Vis mer

Morgendagens helter

Statoils oljesandutvinning i Canada er saken politikerne ikke liker, men ikke vil stanse, skriver Anne Marte Blindheim.

Hver vår før Statoils generalforsamling kommer saken opp, ledsaget av en  større eller mindre skandale: Utslipp, urfolkkonflikt, kreftfare, ulovligheter, millionstøtte til tvilsom amerikansk anti-klima-lobby. Miljøbevegelse, klimaforskere og stortingspolitikere har i flere år forsøkt å dra Statoil ut av oljesandgjørma. Så langt har de ikke lyktes.

I fem år har Statoil vært involvert i prosjektet i Canada. Der er de fordi de er definert som et olje- og gasselskap med formål om å finne lønnsomme prosjekter og maksimere profitt. Og da har de tro på oljesand. For den lett tilgjengelige oljen er i ferd med å ta slutt. I Alberta ligger en kjempereserve av det nest beste oljeproduktet, oljesand. Høy etterspørsel, høy oljepris, teknologiutvikling og lav karbonpris og gjør prosjektet interessant. Statoil har fått tilgang til et 1100 kvadratkilometer stort område som rommer 2,2 milliarder tonn bitumen. Daglig produserer de 14 300 fat olje.

Motstanden kommer av at det tar kraftig på miljøet å lage brensel utav oljesand. Ett fat olje fra oljesand gir langt høyere utslipp av CO2 enn ett fat nordsjøolje fordi den må gjennom omfattende prosessering før den kan brukes. Produksjonen krever store mengder energi og vann og legger beslag på store skogarealer. Noen steder er bransjen også på kollisjonskurs med urbefolkningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Staten kan trekke Statoil ut om den vil. Stortinget har fullmakt til å presse regjeringen til å presse Statoil. Men ingen ønsker egentlig en praksis der man detaljstyrer et selskap fra Stortinget. Da blir det umulig å lede statlige selskaper. Statens oppdrag er å være en forutsigbar og langsiktig eier. Regjeringen har imidlertid full anledning til å signalisere til Statoilstyret at selskapet må endre strategi, for eksempel ved å velge andre styremedlemmer. Men trekløveret i Olje- og energidepartementet, på Statministerens kontor og i Finansdepartementet vil ikke. De elsker muligens ikke oljesand av hele sitt hjerte, men velger å la Statoil bli i prosjektet mens de skyver styret foran seg.

KAN HVIS DE VIL: Regjeringen styrer Statoil ut av oljesand hvis de vil. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet.
KAN HVIS DE VIL: Regjeringen styrer Statoil ut av oljesand hvis de vil. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet. Vis mer

«Hvis ikke vi gjør det, vil noen andre gjøre det. Ressursene vil bli utnytta uansett. Det er bedre at Statoil gjør det på en bra måte enn at andre gjør det på en dårlig måte. Utslipp i Canada er Canadas ansvar. Verden trenger energi.» Sier de. Og kanskje tenker de: Om Statoil skal ut, hvordan kan det skje på en smud måte? Det vil virke uproft om Statoil nå, etter så lang tid, plutselig dras ut. Det kan vekke oppstandelse. Vi kan gå glipp av kroner. Er det verdt å risikere dagens styre og ledelse?

Å argumentere med at hvis ikke vi gjør det, vil noen andre gjøre det, er en negativ form for argumentasjon. Det er å si at vi må fordi «alle andre» gjør det. Det avslører manglende hjertebank for prosjektet og manglende evne til å tenke selvstendig og gå foran. Og vil Statoil utvinne oljesand bedre og renere enn de andre? Tja. De er blitt tolket slik tidligere. De har satt seg mål om å gjøre det bra. Men bedre? Nå sier de ikke vil sammenligne seg med andre, bare konsentrere seg om sine egne mål. De vet at andre også gjør tiltak på miljøsida. Så er det lett å være enig i at Canada bør ta ansvar for egne utslipp. Men det gjør de ikke. De har meldt seg ut av Kyotoavtalen og legger nå godt til rette for alle som vil drive med oljesand. Verden trenger energi. Men skal Norge være klimanasjon, bør storinnsatsen legges inn der vitenskapen mener det er mest bærekraftig, ikke omvendt. Ukonvensjonelle fossiler blir viktig i årene framover. Men mesteparten må bli liggende i bakken om man skal unngå større klimaendringer. Både klimapanelet og Verdens energibyrå er enige om at den tryggeste veien å gå framover er via fornybar energi og energieffektivisering.

Det handler om veivalg, politikk, ærlighet. Hva vil regjeringen, redde klimaet, eller strekke fossilalderen lengst mulig? I det statlige eierskapet handler det om hvilke prinsipper som skal være viktigst. De små prinsippene om å gjøre ting riktig, eller de store prinsippene om å gjøre de riktige tingene. Den som følger små prinsipper for langt, risikerer å havne på feil side av de store prinsippene. På feil side av rett og galt. De glemmer å være morgendagens helter.