Mørk ekspedisjon

Middels engasjerende romanreise til mørkets hjerte.

BOK: Absurd, underfundig, allegori og svart humor er ord som har gått igjen i beskrivelsene av den britiske eks-bussjåføren Magnus Mills’ korte romaner, alle oversatt til norsk. De har relevans også for hans femte utgivelse. To ekspedisjonsteam er - med et par mils avstand, begge med ukjent hensikt - på vei mot et ukjent mål i et ukjent, ugjestmildt terreng langt fra andre mennesker. De har tydelige likhetstrekk med de reelle sydpolekspedisjonene til Scott og Amundsen tidlig på 1900-tallet, men heller ikke tidspunktet får leseren vite. Fortelleren er ekstremt gjerrig på informasjon, og den sparsomme handlingen drives i all hovedsak framover av karslig dialog, først og fremst om vær- og naturforhold. Inn i herrenes hoder kommer vi knapt. Mystisk makt

Stadig klippes det mellom de to lagene, som begge består av machomenn som presenteres helt uten livshistorie, bare med etternavn. Det skal en velopplagt leser til ikke bare for å holde dem fra hverandre, men også for å holde dampen oppe gjennom problematiske elver og vanskelige pakkdyr. Med enkle virkemidler klarer imidlertid Mills å skape en påtrengende følelse av ensomt ubehag. Mens noe ukjent og truende later til å være under oppseiling, skildrer Mills, med minimalt med opplysninger, lagenes komplekse mannshierarki. Tidlig gir han små tegn om at reisen ikke er som ekspedisjoner flest. Etterhvert får vi vite at målet er noe mystisk mennene kaller «Vedtatt Fjerneste Punkt». Men det går lang tid før leseren forstår at det man først mistenker for å være et lite velplassert innfall av magisk realisme, i realiteten er bokas forsøk på sjokkerende hovedpoeng. Det handler om maktforhold og mystiske professorteorier, om språk, vitenskap og historie og om forholdet mellom sivilisasjon og barbari. Kolonialisme

Å avsløre mer vil imidlertid gjøre lesning av romanen meningsløs. Men så mye kan sies at ei bok som i starten later til å drive diskrét gjøn med klassiske ekspedisjonsbravader, ender med å handle om rasisme, segregeringspolitikk og til og med muligens peke mot USAs krigføring i Irak. Romanen slutter like knapt som den for øvrig er skrevet, men later til å propagandere for en nokså velkjent «tross forskjeller, er vi alle mennesker i samme båt»-moral. Flere engelske kritikere mener Mills med denne boka nok en gang viser seg som både klok og morsom. Visst er «Det nye århundres oppdagelsesreisende» - med sin enkle, «ufølsomme» prosa, godt tilpasset mennene det fortelles om _ ikke uelegant skrevet. Men tankegodset den målbærer er konvensjonelt, og selv lo jeg ikke en eneste gang i løpet av de 176 sidene.