PERKUSJONSTUNG: Kristoffer Rygg hadde både pauker og andre godsaker å boltre seg i da han tok med seg Ulver ut på scenen for en svært eksklusiv konsert. Foto: Eirik Helland Urke
PERKUSJONSTUNG: Kristoffer Rygg hadde både pauker og andre godsaker å boltre seg i da han tok med seg Ulver ut på scenen for en svært eksklusiv konsert. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

Mørk magi

Ulver fikk bevist at de også har et liv som konsertband.

KONSERT: Det begynner å bli noen år siden Ulver byttet ut metal-gitar og fuzzboks med samplere og andre alternative instrumenter. Og ser man bort fra bandets konsert under Litteraturfestivalen på Lillehammer i vår, er det enda lenger siden gutta hadde for vane å stå på en scene.

Med andre ord: det er lett å forstå hvorfor det hviler en sitrende forventning over det tett befolkede området foran Vika-scenen. Alt fra skuelystne indiehoder, elektronikafans og garvede metalfantaster har møtt opp mannsterke. Sistnevnte kategori fikk kanskje en noe annen opplevelse enn de hadde forespeilet seg.

Alt godt om metalkatalogen til Ulver, men det er deres andre periode som har gitt musikk-Norge et mer eller mindre totalt unikt innslag i feltet for acid jazz, elektronika, ambient og det meste av det som smaker av avantgarde strømninger i musikkens underverden. Det som får kjennere til å bli over seg av begeistring, men som aldri finner sin plass i en formatert radiohverdag.

Det var dette repertoaret som sto i sentrum under gårsdagens konsert, nærmere bestemt platene «Perdition City», «Blood Inside» og briljante «Shadows of the Sun».

For et band uten nevneverdig liveerfaring, er fallhøyden dramatisk, men det blir fort klart at gjegen har forberedt seg godt før de har sluppet ulven løs. Det er i alle fall lite som tyder på at det er første- eller andregangs reisende som står på den lekkert lyssatte scenen.

Det på det meste åtte mann sterke orkester er riktig nok lydmessig vanskelig å holde i tøylene i starten, men det går seg fort til og de dunkle stemningene blender perfekt inn med de uhyggefremkallende bildene fra storskjermen bak bandet.

Ulver navigerer seg stødig gjennom et sett som bygger sine klimaks i møtet mellom det vare og vakre, og det anmassende og insisterende. Godt hjulpet av en perkusjonstung avdeling bakerst på scenen, saxofon-gjesteopptreden fra Jørgen Munkeby og selve mentoren og vokalist, Kristoffer Rygg i front med pauker og laptop som hjelpemidler.

Det låter vitalt og dynamisk, med en konstant eim av fare lurende i bakgrunn, noe som gjør at konserten aldri taper intensitet, selv om bandet tar det helt ned i kjelleren.

Det er mye gode elementer å bygge på, så om Ulver velger å fortsette med å utforske dette formatet, kan de fort være mange magiske stunder i vente.