Cecilie C. Østreng er månedens poet for juli med diktet «om å flokes i fravær», i konkurranse med fem andre sterke finalister.

— Hvordan ble diktet til?

— Det har ligget der og ventet på meg siden i fjor sommer. Jeg satt i mørket en natt på verandaen og prøvde skrive. Plutselig kom en hund gående under verandaen og jeg hørte den puste så høyt at det nesten var overdøvende i den ellers stumme natta. Da begynte jeg å reflektere over hvordan uventede ting kan få tyngde og plass når vi sørger, hvordan selv den minste ting, som at en hund puster eller at et kronblad faller, kan vippe oss av pinnen og understreke oss i tomrommet, gjøre fraværet av den andre til en omgivelse i seg selv, fylle natten og det rommet vi er alene i, forteller Cecilie.

Hun mener diktet bunner i bruddfølelser og fraværet av en som er elsket:

— Hvordan alt — relasjonen, troen, drømmen, alt innvendig og imellom — flokes og kjennes uhåndterlig. Når vi mister fundamentet blir vi på en måte vektløse, hører ikke til noe sted, likevel er vi vektløse med en tyngde som gjør at beina nesten ikke lar seg flytte. Da er det fint å ha et sted å lande, om det nå er en nattveranda eller en stol eller et menneske. Det var tanken, så fant jeg meg selv tilbake på nattverandaen i sommer, midt i en hel sommerferie dedikert til skriving. En natt plukket jeg frem det gamle diktet og gjenskapte følelsen fra i fjor. Lyttet på stillheten, plukket vekk hunden, og nesten på en, to, tre falt det på plass i den formen det har nå.