KONSERT: Bob Dylan starter Europa-turneen sin uten hatt, men med sin stålgrå manke til værs som en børste, iført svart jakke pyntet med to blanke knapper og trang skinnbukse. Lisseslipset under skjortekragen er selvsagt på plass. Etter Oslo inntar han Europa før han avslutter i Royal Albert Hall, der han ikke har vært siden sin famøse England-turne i 1966.

Med seg har han et repertoar med hovedvekt på mer ukjent stoff, og et band som komper i pakt med den musikken Dylan selv spiller for sine radiolyttere; 1940- og 1950-talls western sving, bop og tidlig countryrock. Altså ikke et frieri til den delen av publikum som ønsker seg «the old stuff», som min sidemann i Spektrum i går etterlyste. Noen favoritter byr han på, men i uvante, lekre og intense versjoner.

Synger flott En akustisk gitarsolo fra Stu Kimball innleder Dylans Oscar-vinnende filmlåt «Things Have Changed», forsynt med en dvelende steelgitarsolo fra Donnie Herron. Deretter en sugende country-versjon av «She Belongs To Me», en rolig, steeldominert framføring med kontrast i steinharde trommer fra George Receli. Og så blues; med Dylan ved pianoet, skjebnetunge rytmer i den steinharde «Beyond Here Lies Nothin'».