Mørk og lekker Bob Dylan-triumf i Oslo Spektrum

Briljerte med nytt og uventet repertoar.

FLOTT KONSERT: Både repertoaret, arrangementene og ikke minst en avslappet sangstil fra Bob Dylans side ble gårsdagens konsert i Oslo Spektrum en seier for en artist som aldri slutter å overraske. Fra venstre Stu Kimball, Tony Garnier og Bob Dylan.                                                                            Foto: Lars Eivind Bones
FLOTT KONSERT: Både repertoaret, arrangementene og ikke minst en avslappet sangstil fra Bob Dylans side ble gårsdagens konsert i Oslo Spektrum en seier for en artist som aldri slutter å overraske. Fra venstre Stu Kimball, Tony Garnier og Bob Dylan. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

KONSERT: Bob Dylan starter Europa-turneen sin uten hatt, men med sin stålgrå manke til værs som en børste, iført svart jakke pyntet med to blanke knapper og trang skinnbukse. Lisseslipset under skjortekragen er selvsagt på plass. Etter Oslo inntar han Europa før han avslutter i Royal Albert Hall, der han ikke har vært siden sin famøse England-turne i 1966.

Med seg har han et repertoar med hovedvekt på mer ukjent stoff, og et band som komper i pakt med den musikken Dylan selv spiller for sine radiolyttere; 1940- og 1950-talls western sving, bop og tidlig countryrock. Altså ikke et frieri til den delen av publikum som ønsker seg «the old stuff», som min sidemann i Spektrum i går etterlyste. Noen favoritter byr han på, men i uvante, lekre og intense versjoner.

Synger flott En akustisk gitarsolo fra Stu Kimball innleder Dylans Oscar-vinnende filmlåt «Things Have Changed», forsynt med en dvelende steelgitarsolo fra Donnie Herron. Deretter en sugende country-versjon av «She Belongs To Me», en rolig, steeldominert framføring med kontrast i steinharde trommer fra George Receli. Og så blues; med Dylan ved pianoet, skjebnetunge rytmer i den steinharde «Beyond Here Lies Nothin'».

Dylan komper seg selv på piano i den selvgranskende «What Good Am I». Det blir stadig tydeligere at Dylan synger bedre enn på lenge; tilbakelent, uanstrengt, samtidig med sterk innlevelse. «Pay in Blood» følger, en truende sang for truende tider.

Poesi og blues Dylans versjon av «Take The A Train», «Duquene Whistle» er lagt i en western swing-atmosfære, med ståbass og en fabelaktig duell mellom Herron og gitaristen Charlie Sexton, som kvelden igjennom er i kjempeform. Så blir det mørkt før en hul, klirrende gitarintro fører over i den poetiske «Tangled Up In Blue», som Dylan synger med en helt annerledes, dvelende timing enn vi er vant til, sanglinjene kommer liksom stakkato, i etterkant av kompet.

I pakt med den mørke, underliggende stemningen i repertoaret blir «It's All Right Ma' (I'm Only Bleeding)» backet av Herron på en klagende fele, mens «Early Roman Kings» buldrer over salen med sitt Muddy Waters-komp. Dylans akkordbaserte pianospill driver fram den vakre kjærlighetsvisa «Simple Twist of Fate», igjen med følsom vokal. Dylan slapper av, med effektivt resultat.

I pakt med tida «Summer Nights» kjøres i nostalgisk sidelys, en lang og rockabilly-lekker versjon. Bassist Tony Garnier stryker buen cello-aktig over bassen i samspill med Herrons fele på «Forgetful Heart», en sang som bugner av tapte drømmer. Dylan synger med dyp inderlighet. Folk venter på slagere, men Dylan stiller med «Spirit On The Water» og «Scarlet Town», han bader scenen i stjernelys i «Soon After Midnight» og avslutter konserten med en besettende versjon av «Long And Wasted years», en sang som kaster lys bakover i en mørk, lekker og musikalsk strålende konsert.

Han kommer selvsagt inn igjen med en countrymyk utgave av sin kortversjon av Shakespeares «Hamlet», «All Along The Watchtower», forsynt med et dempet parti i midten, dominert av Sexton og Herron. Og til slutt, som for å tilfredsstille sukkersuget etter «old stuff», tidenes Dylan-sviske, «Blowin' in the Wind». Som punktum på en konsert der 72-åringen Dylan viser at han er i pakt både med sitt eget, nye materiale og med sin dystre samtid.