Mørk og munter

KONSERT: Nick Cave entrer scenen til stormende applaus, med sitt blåsvarte hår, krittbleke ansikt, intense blikk og sin insekt-tynne kropp under en løstsittende, svart dress.

Svart selvsagt, for i kveld skal Cave åpne hele sitt noir-univers for et fullstappet hus av hengivne norske fans.

Konserten starter som et angrep fra en granatkaster; med et vanvittig driv flommer «West Coast Girl» utover salen, mens Cave bruker hendene dels til å hamre på pianoet, dels til å gestikulere vilt i tråd med teksten og dels til å gripe etter imaginære sigaretter. Denne mannen er både spille- og røyksugen fra første stund - og han gir uttrykk for det («Hva skal man gjøre med hendene når man ikke røyker?»).

Så roer konserten seg ned med den dramatiske «Red Right Hand» før Cave slipper løs låter fra hele den mangslungne karrieren. Den australske rock-sangeren går helt tilbake til den hektiske perioden med Birthday Party seint på 1970-tallet, med låten «Wild World». Og han gir seg ikke før han har sunget «Baby you turn me on», fra «The Lyre of Orpheus», ei av platene på dobbelt-cd-en han utga i forrige uke.

Men vi får også høre låter som «Hallelujah», «Rock of Gibraltar», «Easy Money», «Henry Lee» (med en spesiell hilsen til alle «Norwegian fuckers»), en fantastisk versjon av «Do You Love Me», «The Mercy Seat», «Into My Arms», «God is in the House», «Lucy», «Let the Bells Ring» og «Wonderful World» før konserten toner ut med den vakre «The Ship Song».

Den rene hitparaden, med andre ord, og med en utadvendt Cave som flørtet og kommuniserte med publikum, fleipet med tilrop fra salen og spaserte ned mellom benkeradene med mikrofonen. En mann i mengden - men samtidig en fremmed. Som Cash skriver i «The Singer», kveldens eneste coverlåt; «jeg er født 200 år for seint og 200 år for tidlig». Som rock-epokens tidløse utgave av «mannen i svart» synger Cave om kjærlighet, død, mord og Gud. Med stor G, i hvert fall når Cave maner ham fram gjennom sine hardkokte, men søkende tekster.

Med seg hadde Cave Warren Ellis på fele og andre strengeinstrumenter. Krøket som en langhåret, pukkelrygget kirketjener det meste av tida kastet Ellis det mest kreative kaos inn i de ellers glassklare klare melodiene til Cave. Trommeslageren Jim Sclavunos behersker både torden og teselskap, og bassisten Martyn Casey er en djevel til å holde rytmen i Caves intrikate sanger. Et kammerorkester klare for barrikadene i en hvilken som helst krig.

Når Cave hamrer på pianoet, får han en Jerry Lee Lewis til å virke som den rene menuettpianist. Anslagene er de oksehogg i sjelen. Og når han hever den dype stemmen, stiger den til værs og legger seg som et tordenvær under taket i Konserthuset. Før han lar regnet sildre utover tilhengerne i en kjærlighetssang. «Into My Arms». Befriende som poesi.

<B>PÅ TURNÉ:</B> Nick Cave synger om kjærlighet, død, mord og Gud. Med stor G. Her fra en tidligere konsert.