Mørk og vakker

«Maleficent» er ingen klassiker, men eventyrlig og voldsom, med en markant Angelina Jolie i sentrum.

FILM: Tornerose er ingen eventyrheltinne for vår tid. Hun er altfor enkel og uskyldig. Gi oss heller historien fra den onde feens perspektiv. Ingen er ett hundre prosent ond, det ligger alltid en forklaring bak og hun hadde garantert en interessant oppvekst.

Maleficent fikk sitt navn i Disneys «Sleeping Beauty» (1959). Nå er vi igjen midt i en gullalder for eventyr og alle sorter mytiske fortellinger og «Tornerose» er en selvsagt kandidat for friske innfallsvinkler.

Selv om Maleficent (Angelina Jolie) ikke er et menneske, har hun mange likhetstrekk. Barndommen ble tilbrakt i en idyllisk skogsverden som minner en god del om Pandora, noe som ikke er underlig, siden debuterende regissør Robert Stromberg har vunnet art direction-Oscar for både «Avatar» og «Alice in Wonderland».

Moderlig instinkt
Som ung fe møter Maleficent en kjekk menneskegutt, Stefan, som hun forelsker seg i. Når Stefan (Charlto Copley) blir eldre, velger han makt framfor kjærlighet og svikter Maleficent på grusomste vis. Det er derfor hun dukker opp ubedt i barnedåpen og kaster en forbannelse over den nyfødte prinsesse Aurora.

Aurora fraktes bort fra slottet, slik at hun ikke skal stikke seg på en spinne-tein og falle i evig søvn, men Maleficent vet hvor hun er. Filmens vakreste nyvinning er forholdet som utvikler seg mellom Maleficent og Aurora (Elle Fanning). Jolie er fryktinngytende, med britisk aksent, kraftige horn og kinnbein skarpe nok til å kappe mahogny, men hun har også en moderlig side.

Knakende effekter
Filmen dyrker kontrastene, men selv om skogen er mørk og trærne kan forvandles til enorme drager og  monstre, er dette først og fremst en forsvarsmekanisme mot menneskenes grådighet og krigslyst. Maleficent vil bevare skogsriket, noe som krever både kløkt og besluttsomhet.

Stromberg har budsjett til å kjøre full pakke på de digitale effektene, med mye trebasert monsterknaking og rasende naturkrefter i halvmørke som ville gjort seg bedre i 2D. «Maleficent» er ingen kommende klassiker og mannsrollene er karikerte, men filmen har nok luft under vingene til å skape en viss begeistring.