Mørk perle fra Guatemala

Da de fremmede europeerne kom, trakk de seg tilbake inn i skogene og gjemte seg. Der lærte de seg å tie for å overleve. Hemmelighetene overleverte de først på dødsleiet til sine barn. «Lær å passe dere ved å vokte vår hemmelighet,» formante mayaenes visdomsbok, «Popol Vuh».

I snart 500 år har «Maisens barn», som Miguel Angel Asturias døpte dem, overlevd under de fremmedes åk, i det som engang var en del av mayaenes rike og som nå er Guatemala. For det meste har de holdt til i det skogkledte høylandet, lengst vekk fra erobrernes etterkommere.

Så, rundt 1978, satte de militære i gang massedrapene, som skulle drive folk på flukt inn i skogene i nesten et tiår. Der oppsto det motstandssamfunn eller motstandslandsbyer av folk på flukt fra blodbadet. Igjen var de skogenes folk. De som av en eller annen grunn ble igjen i landsbyene og byene deres, uten å gå i de militæres tjeneste, overlevde ved å tie.

Reiseskildring

Dit drar Wera Sæther et tiår etter massegravenes æra for å møte de overlevende, for å forsøke å få de tause i tale. Enda et møte mellom europeer og maya, men helt annerledes på alle måter. På 90-tallet har fredsprosessen tross alt endret den politiske kulturen i Guatemala, uansett om ordene «fred», «fredsprosess» og «menneskerettigheter» er noe mayaer flest ikke kjenner eller tygger på uten å være trygge på smaken.

Det er ikke lett å få dem som alltid har tidd i tale, men det lykkes forfatteren på et vis, under sitt andre besøk hos dem. Det meste i Guatemala er fortsatt ved det gamle, men alt er likevel annerledes. Nå forteller noen av dem til fremmede, for at galskapen ikke skal komme tilbake. Og det de har opplevd er uhørt, i dobbel forstand, sånn må vi oppfatte tittelen på boka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men dette er slett ikke ei bok som gir oversikt eller detaljer over lidelser og grusomhet i Guatemalas nyeste historie eller som forteller utvalgte menneskers livshistorie. Det er en slags dokumentarisk bok om mayaene, men samtidig reiseskildring, skrevet i en dikterisk, skjønnlitterær form.

Godt fortalt

Hennes bilder i svart-hvitt flyter innimellom ordene. «Bildene er en egen fortelling som har sitt sted i teksten, men sin egen rytme,» forklarer forfatteren. Leseren bringes med et sted mellom dikt og virkelighet.

Hun forteller det som er umulig å få med i nyhetsmeldinger fra oss journalister, det som som ikke hører med i analyser eller kommentarer, men som likevel er viktig for å forstå disse menneskenes jordiske vandring. Og det er særdeles godt fortalt. Dystert er det, men ikke deprimerende. I den grad europeere noen gang kan forstå dem, så er dette et lite innblikk i livet til «Maisens barn», fortalt gjennom underfundig humor og mye alvor.

Noen deler av boka er nok vanskelig tilgjengelig for dem som kjenner lite til Guatemala. Men de kan nesten lese boka som en roman.

Så lyder det i Popol Vuh: «Til dem som bør kjenne dem, har vi avslørt våre hemmeligheter. Skrivekunsten kjenner de som bør kjenne den og ikke flere.»