Mørk satire fra Tsjekkia

Store omveltninger sett fra en liten landsby.

BOK: «Jeg husker vissheten om at de andre barna i landsbyen var langt farligere enn de russiske tanksene», har Jachym Topol sagt i et intervju om «Nattarbeid», den første romanen av tsjekkeren som er blitt utgitt på norsk.

Dette er en presis sammenfatning av den verdenen som utlegges i boka, som foregår i august 1968, under den russiske invasjonen av Tsjekkoslovakia.

Lokale konflikter

Den trettenårige Ondra blir sendt på landet med sin rekonvalesente Lillebror, av en far som er dissident og som deltar i et farefullt arbeide mot russernes okkupasjon. I farens barndomslandsby blir de boende hos onkelen Polka, og blir del av et småsamfunns viderverdigheter, vekke fra invasjonens virkelighet, helt til den også når småstedet.

Topols roman skriver seg inn i en tradisjon hvor krig eller store omveltninger skildres fra et lavt synspunkt; her gjennom en ung tenåring. Det andre er at forfatteren velger å legge de store og dramatiske hendelsene i bakgrunnen, og heller framheve de lokale konfliktene og tildragelsene til den fjerne lyden av revolusjon eller krig.

Det lykkes Topol mer enn godt med.

Ikke lys og lett

Selv om vi vandrer uanstrengt mellom personenes synsvinkler, er det Ondra som er romanens sentrum. Han opplevelse av en verden som knaker i sammenføyningene, angir grunntonen i boka, og den er ikke lys og lett.

Ondra prøver å bite fra seg oppe i uvennlighetene, og selv om han det gjør ham fortvilet, oppfører han seg også dårlig og til dels brutalt mot den hjelpeløse lillebroren sin, som sliter med å forstå hva som skjer og ikke minst: å skulle være på høyden blant de fremmede. Men brødrene viser fram fortvilelsens mot, og overlever med nettopp det i bagasjen.

Det finnes en handling i «Nattarbeide», men den er enkel og ville i et oppskriftsmessig dramatikerkurs bli beskrevet som «med for langsom framdrift, for få vendinger og for mange avstikkere».

Mørk satire

Det er ikke noe man tenker på under lesningen. Topol er nemlig ikke ute etter å fortelle en handlingsmettet historie. Han bruker landsbyens folk og kultur for å skrive mørk satire i skjæringen mellom gammel folketro og et samfunn som er i ferd med å stoppe opp, storpolitisk og i de små infrastrukturene. I landsbyen diskuteres det side opp og ned om hva som nå kommer til å skje, eller hva som bør skje, og det legges det planer om handling; men når det først blir et oppbud av folk som vil forsvare sitt land, er det for å marsjere med øks og gevær mot sigøynerbosettingen på den andre siden av elva. En heltemarsj som blir avbrutt midt ute på ei bru, av tre bevæpnede russere på sykkel.

Ondra og de andre ungene lever med en konstant og latent trussel fra dem som burde true deg minst, og som i stedet burde ha gitt deg tiltro og vennskap.

Men gjennom denne menneskevinteren kommer også utbrudd av åpenhet og varme; hos Ondra med forelskelsen i Zuza, eller gjennom Polkas fylleutbrudd, hvor han fjetrer sikkerhetsagenter, krøkne gamlinger og barn med ville sagn fra en folkelig-muntlig tradisjon som er i ferd med å dø ut, men som her holdes levende, lik et bål som mennesker med utsikt til en ikke altfor lys framtid, kan samles rundt.

Det fine er at Topol klarer å skrive om menneskene på en måte som ikke blir kynisk eller hard. Han er en av de forfatterne som skriver med en tilstedeværelse av noe annet og gåtefullt, som en kritiker selvfølgelig skal ligge langt unna, siden han –som jeg gjør nå- ender med å konkludere at dette andre ikke lar seg fange som noe annet uten videre, kanskje med unntak av boka har parabelske kvalitete. Noe annet enn det igjen, som lar seg fange, er forfatterens grep med bevisst å holde tilbake opplysninger, og på den måten lar leseren oppleve hendelsene i et begrenset perspektiv, som ligger opp mot en Ondras og Lillebrors.

August 1968 må ha vært triste og vonde dager for tsjekkerne. For tsjekkisk litteratur og norske lesere er derimot ikke «Nattarbeide» trist nytt.