Mørk tro - glad lyst

Sara Lidman har i sine siste romaner klort seg fast til det fattige skogbrukersamfunnet i Västerbotten, med skildringer fra 1870-årene frem mot århundreskiftet.

I årets roman «Livsens rot» fortsetter hun frem til slutten av første verdenskrig. En slik nøktern presentasjon lider av mangler og feil: For det første er det ikke tale om heimstaddiktning i tradisjonell, realistisk forstand. Dertil er hennes stil og språk så nyansert, så vekslende mellom lyriske passasjer og fortettede, dramatiske situasjoner - og nær sagt alt som ligger mellom, at den moderne språkkunstens mester nesten, men bare nesten, for en stund kan overskygge den mesterlige fortelleren.

Fargerikt

Dernest kan «Livsens rot» uten videre leses uavhengig av de forestående bindene. Selv om det er en sentral figur, Rönnog Martinson, som vi følger fra hun er liten jentunge frem til hun er i begynnelsen av 30-årene, sjenerer ikke Sara Lidman seg et øyeblikk for å skifte synsvinkler. Rönnog er omgitt av så mange fargerike, tragiske, bisarre personer at det er et helt miljø som tar form.

Snauhøvlet

Naturen beskrives for eksempel slik: Tenke seg at det finnes land så nakne at de ikke har virke til slagbenker eller vindusrammer, så godt som. At høyt siviliserte land kan være så snauhøvlet. Bøker har de i overflod - men virke til bokhyller. Emne til skrivebord? Det må de få fra Raggsjö og Missenträsk og andre slike steder. Det får de da så gjerne. De materialene. Om de bare kunne sende en bok en og annen gang som erkjentlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til og fra i romanen opptrer det mennesker som selv i dette fattige miljøet har en slik hang til boken. Rönnog blir som ung løftet ut av sin familie og får utdannelse som meierske, en posisjon i samfunnet. Hun blir forlovet med finsnekkeren August Engman, en avstikkende fritenker i et gammeltestamentlig miljø. Han har en bokkiste, med tidens mes radikale skrifter. August dør av galopperende tæring, som så mange andre i bygdene, og Rönnog arver bokkassen, selv om hun utfra sin legning og sin forsiktige tro neppe åpner den så ofte.

Bokhunger

Hun får etterhånden en ny forlovede, Isak Mårten Mårtensson, som siden blir hennes mann, troende, men med en trygg, enkel og lys forvissning. Som vernepliktig i svensk krigsberedskap skriver han til henne, og i et av brevene står det: «Hadde jeg hatt papir og tid og lys alt jeg hadde lyst til, ville jeg sette meg til å skrive ned Jonnas historie. Og Nicke-Kimmens. Og historien om Trollkaren og Tyra. Og flere til. Det er noen på hver eneste gård.» Det er den oppgaven Sara Lidman har tatt på seg. Isak Mårten var for øvrig ikke videre ivrig i hverdagens arbeid, «men syntes ingenting var morsommere enn å finne det rette ordet.»

Rönnogs svigerfar David Mårtensson, som hun betrakter som den onde ånd i den forvirrede familien hun har giftet seg med - for det er det hun har gjort, strør om seg med veksler det ikke er dekning for, dagdrømmer om vei, sidebane, elektrisitet, telefon, alt som kunne løfte bygdene ut av trelldommen. Men han lider også av bokhunger. Han er på sin side en slags opplysningsfantast, men mangler briller og kan derfor ikke lese bøker om Konstantinopel, om kunsten å lage glass, slipe linser, om elektrisiteten.

Syndens sold

Nå er dette naturligvis marginale historier i en fargerik beretning. Bakgrunnen er et pietistisk samfunn, der syndens sold er døden: «Synden er som støv - kommer alltid igjen.»

Den strenge, dømmende holdningen fra barndomshjemmet følger Rönnog som en skygge. Bibeltekster hører også til Sara Lidmans stilgrep. Rönnog er en vakker, klok, sensuell, sosial kvinne - sangkorene spiller en viktig rolle i hennes liv. Og hun tar hardt tak i familien hun til slutt havner i, vasker, utnytter maten, vever. Hun unnslår seg ikke engang for å ta en balstyrig okse i neseborne når det blir nødvendig: En lokal hverdagsheltinne, som spar der hun står, og også har oppfattet at bygdene med eller mot sin vilje er knyttet til moderne pengehusholdning.

Skogene

Tilgangen på skog vekslet en god del rundt i Lillvattnet sogn. Men det som aldri manglet var tilgangen på småbrukere og statens husmenn, med brødre, sønner og fostersønner som kunne hogge og kjøre. I statens skog. I bondeskoger som var blitt de store tømmerfirmaenes skoger.

Av grender hvor folk hadde som sin hovedoppgave å forsyne skogindustrien med tømmer og massevirke kunne nevnes stedene i Lillvattnet som - før motorsagens og de moderne kartenes tid - var etthundreogfemti i tallet.

Så nevner Sara Lidman dem, satt opp i tre strofer. Selv det virker.

De åpenbare og skjulte sitatene i anmeldelsen er hentet fra Jo Ørjasæters glimrende oversettelse - det å gjendikte fra et nabospråk er, som alle vet, ikke den enkleste litterære oppgave man kan ta på seg.