Mørke horisonter

Coen-brødrene på sitt beste. Og mørkeste.

Nå er den her, fjorårets beste film. I hvert fall hvis vi skal stole på medlemmene av det amerikanske filmakademiet. Mandag stakk Coen-brødrene av med de aller gjeveste Oscar-prisene. «No Country for Old Men» fikk Oscar for beste film, beste regi og beste manus. Slikt skaper forventninger - som for en gangs skyld innfris.

Kryss og tvers

Merkelappen «western noir» er blitt hengt på verket. Det innebærer at vi her har å gjøre med hardkokte typer - og replikker - kynisme, lovbrudd og død, plassert i moderne westernlandskap. Filmen er basert på Pulitzervinner Cormac McCarthys roman fra 2005, og handler om en fyr som snubler over restene av et fatalt dopoppgjør på grensen til Mexico. Han ringer ikke politiet, men gjør som man gjør på film i en sånn situasjon: Tar pengene og stikker. Men andre er også ute etter pengene, og dermed starter en katt og mus-jakt på kryss og tvers av det sørlige Texas.

Hjertesukk

Filmen handler selvfølgelig om mer enn dette. Et godt stykke uti vil du oppdage at pengejakten bare er enda et kapittel i livet til sheriff Ed Tom Bell (Tommy Lee Jones), nok et eksempel på hvor jævlig alt er blitt i «the land of the free, the home of the brave». Handlingen er lagt til 1980, og dopkriminalitet, grådighet og død er ikke lenger noe som foregår i storbyer som New York, Los Angeles og Chicago: Nå har svineriet også inntatt «the heartland», det mytiske Amerika, og moral, lov og orden er blitt fremmedord. Hele samfunnet er preget av det og tendensen merkes også blant vanlige folk i det daglige. Som det blir sagt med et hjertesukk mot filmens slutt: Når unge mennesker farger håret grønt og har bein gjennom nesen, og man ikke lenger hører høflighetsfrasene «sir» og «ma’m», er det et sikkert tegn på et samfunn i oppløsning. Slik blir dette også kanskje Coen-brødrenes mest politiske film.

Gullkantet

I tillegg til et ypperlig manus, et velsignet knapt og presist filmspråk, byr filmen på en serie fantastiske bilder. Britiske Roger Deakins, som har jobbet sammen med Coen-brødrene siden «Barton Fink» (1991), fanger inn stemningen i åpne ørkenlandskap, nedslitte motellrom og øde grensebyer, uten å gå i klisjéfellen. På skuespillersiden er det gullkantet hele veien, med den spanske Oscarvinneren Javier Bardem på toppen. Skurken Anton Chigurh, (uttalt som ant on sugar, maur på sukker), har både The Terminators målbevissthet og Hannibal Lecters kalde sadisme. I Bardems utførelse er han en av de beste og mest skremmende skurkene fra Hollywood på lang tid. En personifisering av nihilisme og total menneskeforakt.

I motsetning til de fleste av Coen-brødrenes filmer, er humor praktisk talt fullstendig fraværende. Det gjør filmen viktigere, men samtidig vanskeligere å svelge. Eller å like. Men filmens kvaliteter er likevel udiskutable. Som mange av de beste westernfilmene er «No Country for Old Men» vemodig, da den forteller om et dramatisk skifte, både i tid, mentalitet og handling. Boka er fra 2005, den kollektive optimismen blant amerikanere synes ikke å ha blitt sterkere siden da. USA er virkelig ikke lenger et land for gamle menn.