Mørke kontinenter

Vakkert og visuelt om raseri, taushet og kjærlighet.

BOK: Brit Bildøen kombinerer det sobre og poetiske. Romanene hennes speiler like selvfølgelig det dagligdagse som det vidløftige og vidtrekkende. Første del av årets bok uttrykker disse kvalitetene.

Denne halvdelen er usedvanlig god og bekrefter at Bildøen er en av våre fremste samtidsforfattere. Romanens del to er derimot svakere; mer prosaisk, mer alminnelig og velkjent. Like fullt er «Mitt milde vesen» en god roman - om kjærlighet, tilbakeholdte følelser og mørke sinn.

Mørke hjerter

«Saka er at mor mi har slutta å snakke til meg». Så talende og nøkternt angis fortellingens premiss. Johanne sitter i barndomshjemmet og funderer på hvorfor moren er så rasende på henne. Hun kikker på en liste med ord hun skrev sist hun var der: «Sval Fjord Opdahl (lys og mørke) Klaustrofobi Kyrkjegard».

Rundt disse ordene spinner Johanne sine fortellinger om oppveksten på gården Lauvstad, om faren som forsvant i fjellet, og om moren som fremdeles venter på ham:

Tidshopp

«Mor er innehavar av en kjærleik som ikkje lèt seg stanse», tenker Johanne. Da del to starter, er det gjort et tidshopp. Ganske snedig har Bildøen dermed hoppet bukk over klimakset som del en bygget opp mot. Nå er Johanne igjen på Lauvstad og tankene kretser om voksenlivet hennes, om ektemannen og datteren. Denne delen oppleves som mindre særpreget enn første del. Det er vanskelig å si noe virkelig godt, si noe nytt, om samliv og utroskap. Velkjente mønstre, men også småbrister gjør denne delen blekere.

Bildøen skriver malende og billedlig, stort sett uten å overskride grensen mot klisjeen. Hun skaper bilder som åpner situasjonene for leseren. Om tida etter at faren forsvant, tenker Johanne: «Mor og eg sat i kjøkkenet desse vekene, og slik eg hugsar det i dag, sat vi her utan å røre oss. Det var som om vi oppheldt oss inne i ei skute som hadde gått på grunn. Og så var det slik at dersom vi rørde på oss, så ville heile skuta ta inn vann, tippe over». Videre skriver Bildøen om «skuggar som bli[r] kasta og trekte tilbake, som garn», og hvordan Johanne «hører mørket slurpe lyset i seg».

Lys og mørke

I det hele tatt handler det mye om lys og mørke. Johanne ser at flere av menneskene som betyr noe for henne bærer et «mørkt kontinent i brystet». Hun tenker på faren som var utilpass der inne ved fjorden og drømte om Amerika. På morens selvutslettende kjærlighet og sorg. Og på ektemannen, som skjuler og tier om noe han burde fortalt. Motsatsen til mørket, og metaforen på det lyse og gode, er foreldrenes gartneri. Ikke bare lyser det i mørke kvelder. I barndommen var det også her at tausheten og tvungenheten opphørte.

Det billedsterke, intense språket og den spente atmosfæren, er mer dominerende i romanens første del. Likeså den dempete humoren. Men Bildøen glimter til også i del to med den talende, «understatement-aktige» humoren som ofte kjennetegner bøkene hennes: «Andre menneske er vårt ansvar, men ikkje andre menneske si lykke. Når var det tante Aud sa dette? Det må ha vore ein gong ho så at eg hadde dårleg samvit. Så det kan ha vore kva tid som helst», resonnerer Johanne.

Skriver godt

Til tross for nivåforskjellene er «Mitt milde vesen» lett å anbefale. Bildøen skriver godt, karakterene sitter og scenografien hun tegner løfter det hele. Landskapet i bygda ved fjorden, gårdene, kraftstasjonen - alt danner et nydelig bakteppe. I tillegg til at det tekniske er på stell, klarer romanen det som gjør romaner til god litteratur.

Den sier noe interessant om erfaringene livet består av, om fellesskap og om det «mørke kontinentet» ethvert menneske er.