Mørke makter kan ikke redde «Wolfenstein»

Bak okkultismen lurer et vanlig skytespill.

DET ER SÅ MANGE ting som gjør at jeg fortsatt husker «Wolfenstein 3D», og til og med streifer gjennom noen brett på iPhonen min.

Lydene av nazivakter som skriker etter deg, gleden ved å finne hemmelige rom bak vanlige vegger, eller vissheten om at en overmenneskelig Hitler-halvrobot ventet på slutten av spillet.

En annen viktig grunn til at jeg (og mange andre) fortsatt husker spillet, er at det var først ute.

Ikke bare til å være et førstepersons skytespill, men også til å inkludere skyting av onde nazisoldater blandet med en solid dose urealistiske ingredienser - allerede den gang var det mutanter med i bildet.

SIDEN DEN GANG har det imidlertid kommet et utall andre spill som inkluderer nøyaktig det samme, og det skal derfor godt gjøres for et«Wolfenstein» anno 2009 å skille seg nevneverdig ut fra andre spill i sjangeren — spill som attpåtil ikke har det sagnomsuste «Wolfenstein»-navnet å dvele ved.

Hva har så skytespillveteranene i id Software og Raven gjort med dette spillet for å gjøre det aktuelt, snart 20 år etter originalen?

Fortsatt er det machohelten B.J. Blazkowicz som må blåse unna nazister som gjør sitt ytterste for å vinne 2. verdenskrig, og også denne gangen forsøker de å gjøre det ved å mane fram overnaturlige krefter, Black Sun, som potensielt kan gjøre dem ustoppelige.

NÅR B.J. GANSKE raskt etter spillets start selv får muligheten til å styre disse kreftene ved hjelp av en urgammel medaljong, begynner det virkelig å bli fart i sysakene.

I første rekke kan du bare aktivere en kraft som lar deg tre inn i et slags alternativt, spøkelsesaktig rike der det er lettere for deg å se fiendene i mørke omgivelser.

Etter hvert får du tak i en rekke krystaller som gir deg ytterligere krefter, som muligheten til å sakke ned tida eller evnen til å skape et skjold rundt deg.

VED Å BRUKE disse kreftene i både kamp og til å løse visse, enkle puslespillgåter, jobber B.J. seg forbi både vanlige soldater og langt mer skremmende superkraftnazier som lett tar knekken på deg om du ikke bruker riktige våpen og krefter.

Du kan gjennom hele spillet åpne skap og tilsvarende på jakt etter gull og viktig info. Gullet lar deg oppgradere både våpen og krefter hos svartebørsselgere som befinner seg rundt om i den vesle tyske byen der handlingen finner sted.

I denne byen kan du også gå rundt mellom oppdrag, i et forsøk på å åpne opp spillet og gi deg litt mer valgfrihet i hvilken rekkefølge du vil gjennomføre oppdragene i.

TIL TROSS FOR at de mørke kreftene gir spillet et ekstra løft, klarer jeg likevel ikke å engasjere meg nevneverdig for «Wolfenstein» hele veien gjennom.

Noen ganger er spillet helt fantastisk, mens det ellers føles som et temmelig vanlig førstepersons skytespill av den typen vi alle har spilt så mange ganger før.

Overnaturlige krefter er ikke noe nytt i skytespill, og når du attpåtil ikke har noe dekningssystem eller annet som er blitt nær standard i sjangeren, føles det utrolig å vite at utviklerne har jobbet med spillet i over fem år. Kanskje tida rett og slett tok dem igjen?

Mørke makter kan ikke redde «Wolfenstein»

SELV OM BÅDE grafikk, lydbilde og effekter er helt state of the art, og spillet helt klart evner å underholde, er det ikke til å komme unna at jeg hadde håpet på noe mer.

Vi snakker jo om «Wolfenstein», tross alt.