I FARTA: Oslo 07. april 1968. Ulovlig demonstrasjon mot Vietnam-krigen. Tron Øgrim løper fra politimann utenfor Stortinget.
Foto: Arild Hordnes / NTB / SCANPIX
I FARTA: Oslo 07. april 1968. Ulovlig demonstrasjon mot Vietnam-krigen. Tron Øgrim løper fra politimann utenfor Stortinget. Foto: Arild Hordnes / NTB / SCANPIXVis mer

Mørke midt på dagen

Norsk venstreekstremisme var blodrød, kald og så verden i svart/hvitt. Nå er den blitt myk, varm og rosa.

Kommentar

Det sies at tida leger alle sår. I hvert fall kan den brukes til å forskjønne historien. Pynte den med lånte fjær, rette litt på det skakke, se gjennom fingrene med det leie, vise forståelse for det autoritære og velge et høvelig faktagrunnlag. Bo Brekkes biografi om den marxist-leninistiske høvdingen Tron Øgrim er et prima eksempel på bruken av slike metoder. Silkemykt og med totalt fravær av ekte, kritisk forståelse, blir vi kjent med et varmt menneske som har et vulkansk temperament, en dyp tenker, stor humorist og betydelig forfatter. Øgrim var intet mindre enn «den person som påvirket den radikale etterkrigsgenerasjonen i Norge mest», skriver forfatteren. Og legger til at Øgrim preget en hel generasjon.

Det er komplett humbug. Bo Brekke hadde vært nærmere sannheten om han sa at Tron Øgrim plaget en hel generasjon. Han var prototypen på et totalitært maktmenneske med en viss intelligens. Øgrim var makten bak tronen i ml-bevegelsen, del av den såkalte «diamanten», dvs. de egentlige partieierne i SUF og AKP (m-l). Overfor avvikere eller politiske motstandere var han brutal, upålitelig, manipulerende, løgnaktig eller hånlig. At han kunne være varm og poetisk overfor familie og nære venner, slik forfatteren hevder, tror jeg gjerne. Denne dobbeltheten kjenner vi godt fra historien. Som historisk minnesmerke er Tron Øgrim likevel det fremste eksemplet i vår tid på en intellektuell som slukte den totalitære sosialismen med hud og hår. På høyden av sin makt var han like hard som en aktor i Moskva-prosessene, slik de skildres i Arthur Koestlers rystende roman «Mørke midt på dagen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boka om Øgrim har fått hard medfart av anmelderne i Dagbladet, VG og Aftenposten. I en kommentar i Morgenbladet har historikeren, kritikeren og forfatteren Ivo de Figueiredo lagt seg på en annen linje. Han er forundret over det han kaller den evige skyttergravskrigen, der historien om ml-bevegelsen fortelles med ironi, harselas og latterliggjøring. Figueiredo vil ha slutt på det kan kaller den hellige vreden overfor ml-fenomenet.

Jeg tror vreden har en naturlig plass i forståelsen av ml-bevegelsen. Ikke i den faglige forskningen eller historieskrivningen, men i den politiske analysen. Da ml-bevegelsen nådde sitt høydepunkt på midten av 70-tallet, hadde den rundt 10000 aktivister og sympatisører. Mange av dem, kanskje de fleste, var folk med høyere utdannelse eller i intellektuelle yrker. Disse fant det naturlig, ja helt nødvendig, å knytte seg til et parti som bar portretter av Stalin gjennom gatene, som oppfordret til væpnet revolusjon, som ville innføre «proletariatets demokratiske diktatur» og som praktiserte en sentralistisk og udemokratisk organisasjonsform. En nokså betydelig del av norsk ungdom viste altså en basal forakt for demokrati og menneskerettigheter. Folkestyret og rettsstaten ble avvist som et skalkeskjul for undertrykkelse, urettferdighet og imperialisme.

Trangen til en total ideologi, og et medhørende verdensbilde i svart/hvitt, var viktige elementer i ml-fenomenet. Bevegelsens relative styrke og faste grep om tilhengerne, forteller noe viktig om det totalitæres muligheter i vårt samfunn. Vi står ikke overfor et ubetydelig eller marginalt fenomen, men om en reell politisk trussel som kan mobiliseres fra ytre høyre eller ytre venstre når forholdene er riktige.

Dette interesserer i liten grad biograf Brekke. I stedet er han ivrig opptatt med å glatte ut og fargelegge med pastell. Riktignok beklager Brekke de udemokratiske trekkene i «rørsla», men han stiller seg samtidig dypt beundrende til Tron Øgrims fremstilling av proletariatets diktatur. Han mener det var forståelig (men også tåpelig) at Øgrim og Co ikke oppdaget folkemordet på en stor rundreise i Kampuchea, men at kritikken av ml-delegasjonen også var misforstått. Likeledes mener Brekke det fantes et plausibelt politisk grunnlag for partiets krigshysteri, som ellers medførte at Øgrim begynte å gå på ski («Hvite, snøkledde vidder var Norges rismarker... og granskogen var jungelen».) Og slik fortsetter det. De få tilløpene til kritisk vurdering visner i møtet med beundring og respekt for Øgrim og partiet.

Når ml?ere skal forklare sin motvilje mot et oppgjør med fortida, sier de gjerne at de ikke vil krype fram på magen og be om tilgivelse. Dette er en konstruksjon. Ingen forlanger slik servilitet. Men det ville berike debatten om de bidro med ekte refleksjon, kritisk sans og alminnelig ærlighet. Fremfor alt ville det være et bidrag i kampen mot all autoritær og totalitær tenkning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook