FRAMTID I LHASA? :  Mor og barn ved foten av Potala-palasset i den tibetanske hovedstaden. Det var Dalai Lamas hjem til han måtte flykte fra kinserne i 1959. Foto: Inger Bentzrud
FRAMTID I LHASA? : Mor og barn ved foten av Potala-palasset i den tibetanske hovedstaden. Det var Dalai Lamas hjem til han måtte flykte fra kinserne i 1959. Foto: Inger BentzrudVis mer

Mørke over Tibet

Hva skjer egentlig i Tibet? Kulturelt folkemord - eller økonomisk utvikling som ivaretar et minoritetsfolks rettigheter.

Kommentar

Det finnes to avvikende historier om situasjonen i Tibet. Den ene er den offisielle kinesiske, der tibetanerne utgjør en av Folkerepublikkens 56 minoritetsgrupper med tilhørende privilegier. Den andre versjonen kommer fra eksiltibetanernes hovedkvarter i Dharamsala i India, der Dalai Lama er åndelig leder og Lobsang Sangay er statsminister i eksil. Det er den sistnevnte historien, lidelseshistorien, vi i Vesten forholder oss til.

Men hva skjer egentlig i Tibet? Problemet er at verken journalister eller forskere utenfra slipper inn i Tibet Autonome Region (TAR) for øyeblikket. Mangelen på tilgang og vanskene med å verifisere opplysningene som kommer ut derfra, gjør at bildet blir uklart. Og det er de kinesiske myndighetenes ansvar at lidelseshistorien blir stående som sannheten. Tibet er innhyllet i mørke.

Selv om det kalles vår tids mest underrapporterte nyhetssak, har tibetanernes selvbrenningsaksjoner vakt oppsikt. Siden selvmordsbølgen startet i 2009 har over 130 tibetanere brent seg selv til døde. Detaljene vet man mindre om; ofrenes pårørende risikerer straffeforfølgelse hvis de forteller utenforstående om hendelsene. Det rapporteres om at de halvmilitære politisoldatene som patruljerer de hellige stedene i hovedstaden Lhasa, ikke lenger bare bærer våpen; de har også brannslokkingsapparater på ryggen.

Men bare to av selvbrenningene i 2012 skjedde i Lhasa, som er selve valfartsstedet for de tibetanske pilegrimene. Begge de to var hjemmehørende utenfor selve TAR. Halvparten av dagens tibetanere bor nemlig i de kinesiske provinsene Qinghai, Gansu, Sichuan og Yunnan. Områdene som er befolket av tibetanere utgjør så mye som en fjerdedel av hele Kinas areal. Derfor er all snakk om tibetansk løsrivelse fra Folkerepublikken helt uhørt for de kinesiske myndighetene.

Dalai Lamas strategi, som deles av eksilregjeringen i Dharamsala, kalles «middelveien». Hans uttalte ønsker dreier seg ikke om uavhengighet, men om kulturell og religiøs selvbestemmelse. De kinesiske myndighetene har forlatt Hu Jintaos «harmoni»-politikk. Etter opptøyene i Lhasa i mars 2008, der uoffisielle dødstall er over 200, er jerngrepet hardnet. Ny strategi ble endret til «sosial stabilitet», ledsaget av «slå-hardt-kampanjer». Hva linjen til Kinas nåværende president, Xi Jinping, innebærer overfor Tibet, er fortsatt usikkert.

De årvisse forhandlingsrundene mellom regjeringen i Beijing og eksiltibetanerne i Dharamsala opphørte i 2010. Fra kinesisk hold snakkes det stadig oftere åpent om hva som skal skje etter 79-årige Dalai Lamas død. Det er ren ønsketenkning fra deres side å tro at «problemet» forsvinner når Dalai Lama er borte. Dalai Lama har stått for en gjennomført ikke-voldslinje som ikke nødvendigvis kommer til å gå i arv til nye generasjoner. Beijings totale avvisning av Dalai Lama, hatretorikken og mistroen, kan vise seg å være en dødslinje.

Det finnes mer aktivistiske, konfronterende grupper av tibetanere som Dalai Lama og hans folk inntil nå har lyktes i å stagge. Tibetan Youth Congress og Students for a Free Tibet har hatt mer militante ambisjoner. Dalai Lama har tydelig advart mot en kommende separatistisk strategi: «Hvis vi ikke er forsiktige de neste 20 åra, hvis vi ikke handler klokt, setter vi oss i stor fare,» har han uttalt på et strategimøte.Enkelte Beijing-vennlige tibetologer, som også har tenkt i 20-årsperspektiv, har alternative visjoner: «Om 20 år finnes det ikke lenger noe Tibet. De kommer alle til å definere seg som kinesere,» heter det.

Mer nyanserte stemmer blant premissleverandørene til Kinas kommunistparti har dukket opp. Tidsskriftet The Economist kunne i fjor fortelle om en høytstående regjeringsrådgiver som advarte offentlig om at Beijings repressive linje i Tibet ikke har virket. Jin Wei, direktøren for studier i etnisitet og religion ved Den sentrale partiskolen, ga uttrykk for at ting ble forverret når kommunistpartiet behandlet ethvert kulturelt og religiøst uttrykk i Tibet som undergravende eller statsfiendtlig. Hun anbefalte at forhandlingene med Dalai Lamas folk burde gjenopptas, og at Dalai Lama selv skulle bli invitert til kinesisk territorium i Hongkong eller Macao. Og - mest oppsiktsvekkende - Jin Wei foreslo at de kinesiske myndighetene burde forhandle med Dalai Lama om å finne hans reinkarnerte etterfølger. På lang sikt burde han få lov til å vende tilbake til selve Tibet.

Denne frittenkende eksperten er muligens bare en enslig svale blant de toneangivende kreftene i partiapparatet i Beijing. I det minste kan hun være et tegn på en gryende erkjennelse av at Kinas Tibet-politikk er fullstendig feilslått. Et slags lys i mørket.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.