Mørke sider

At det er mye grums på bunnen av de fleste menneskers sjel, er ingen ny åpenbaring. Men for Olsen er det nærmest blitt opphøyd til dogme.

Rent krimteknisk innebærer dette også at boringen i sinnets sjakter blir en vel så viktig del av framstillingen som oppklaringen av forbrytelsene. Nøkkelen til gåten blir å finne i fortida, også i offerets fortid. For hos Olsen er det få som går fri. Slik sett viser etterforskerne seg gjerne å være like tvilsomme personer som de mistenkte. Dessuten liker de skyldige å leke gjemsel med dem som søker løsningen. De er fordekte spillere som befinner seg i sin egen undergangsdrifts vold. Til sammen er dette dynamitt.

Mistenkt

Nylig skrev den danske kritikeren Erik Skyum-Nielsen en kronikk om englenes gjenkomst i nyere skandinavisk litteratur. Her kunne han også brukt Olsens nye roman som eksempel. Her tales det nemlig mye om engler, men det er engler av det svarte og demoniske slaget. Tidas hang til mystikk og kvasireligiøst svermeri spiller i det hele tatt en viktig rolle i romanen. Det er disse tåkebankene som må spres før en løsning på krimgåten kan finnes.

Som i Olsens forrige Aron Ask-roman er også handlingen i denne lagt til Oslo, med diverse avstikkere til det indre av Østlandet. Romanen starter opp med en ny variant av en gammel klassiker. Ask finner sin kone, som arbeider i politiet, død i Akerselva, og da politiet kommer til, blir han mistenkt for å stå bak ugjerningen. Han blir imidlertid hurtig satt på frifot, mot meldeplikt. Dermed er startpunktet gitt for to parallelle etterforskninger, politiets og Asks.

Analytisk side

Underveis blir han klar over at hans kone hadde holdt mange ting skjult for ham, og at fortidas skjød rommer hemmeligheter av temmelig rystende karakter. Han skjønner også at han må avdekke disse for å komme til klarhet over hvordan det hele henger sammen. Som sjangeren krever, faller brikkene etter hvert på plass. Før det hele toner ut, har Olsen drevet handlingen opp i et forrykende tempo.

Til det hektiske preget bidrar også det røffe, kontante språket. Hvor Olsen har hentet sine forbilder fra, er lett å se. Men romanen har også en analytisk side, og her kan den til tider virke noe postulerende.

Her blir forfatteren på en måte fanget i sin egen felle, idet han har det litt for travelt med å sette ord på det irrasjonelle istedenfor å la det utfolde seg.

Konklusjonen må likevel bli at Olsen på nytt har levert en veldreid thriller om tilværelsens nattsider, men kanskje mer til underholdning enn til fordypelse.

NUMMER SEKS: Med «Tusenårsriket» har Pål Gerhard Olsen skrevet sin sjette kriminalroman om privatetterforskeren Aron Ask. Olsen har også skrevet romaner, skuespill og barne- og ungdomsbøker.