Mørke tider

Nei, middelalderen var nok ikke noen god stund for selvstendig tenkende.

EN ANNEN VERDEN: Den som setter seg inn i middelalderens rike litteratur, møter en verden der menneskesynet var helt annerledes enn det selvstendige og moderne og der det ikke går godt med annerledes tenkende. Bildet viser middelalderkirken i Skara i Sverige. Foto: Samfoto / NTB Scanpix
EN ANNEN VERDEN: Den som setter seg inn i middelalderens rike litteratur, møter en verden der menneskesynet var helt annerledes enn det selvstendige og moderne og der det ikke går godt med annerledes tenkende. Bildet viser middelalderkirken i Skara i Sverige. Foto: Samfoto / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Hvor mørk var egentlig middelalderen? I forrige uke ble utstillingen «Sultans of Science» på Teknisk Museum, som handler om den vitenskapelige gullalderen i Islams historie, omtalt i Klassekampen av forskningsjournalist Bjørn Vassnes. Vassnes benyttet anledningen til å skrive at vitenskapen i Europa på samme tid lå med «brukket rygg», og at kirkefedrene og den nye statsreligionen hadde mye av ansvaret for nedgangen.

Han fikk sint svar i samme avis av sivilingeniør Bjørn Are Davidsen, som mente nedvurderingen av middelalderen skyldtes propaganda fra 1800-tallshistorikere og at det var kristne konger, prester og munker som berget kunnskapsarven fra antikken.

Men oppfatningen om at middelalderen var en dårlig tid for annerledestenkende og innovatører, skyldes ikke bare skjev fortolkning. Riktignok ble store mengder kunnskap og litteratur tatt vare på i klostrene, men det ble for det meste skrevet av og oppbevart, ikke gransket og diskutert, og når mange sentrale tekster fra for eksempel gresk filosofi og dramatikk har gått tapt, skyldes det blant annet skjødesløs omgang fra uinteresserte eller uvitende geistlige. Mange gamle pergamentruller ble skrevet over. Utenfor klosterveggene brant kjetterbålene.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke foregikk avansert tenkning i middelalderen. Mye sterk skjønnlitteratur står også igjen derfra. Men den som setter seg inn i de store verkene fra den gang, møter et menneskesyn svært forskjellig fra det søkende, moderne. I ridderlitteraturen forsøker fornemme menn og kvinner å leve i pakt med et strengt fromhetsideal, der det som teller, er å underkaste seg regjerende normer og Guds vilje. I «Rolandskvadet» fra 1100-tallet er det Rolands suicidale lydighet som gjør ham til et forbilde, mer enn vennen Oliver, som gjør mer selvstendige vurderinger.

I Dante Alighieris storverk «Den guddommelige komedie» fra begynnelsen av 1300-tallet snakker en av personene om sin store ambisjon i livet: «Å lære kjenne rett den vide verda / Og mannsens lastar, mannsens dygder alle». Og han formaner sine menn: «Ikkje vart til dyreliv de fødde / Men gjævt til granskings dåd på land og hav!»

Mannen som ytrer disse linjene er Odyssevs, og han befinner seg dypt nede i Helvete, fordi han har trådt over de grensene Gud har satt for menneskene.

For en leser i 2013 er det påfallende hvordan nettopp de skikkelsene en selv beundrer, de visjonære, viljesterke personlighetene som vil utvide sin og andres horisont, i dette kristne paradigmet er dømt til evig fortapelse — i større grad enn på noe annet tidspunkt i litteraturhistorien.

Kirkehistorien har frembrakt så mangt, på godt og vondt. Men det spørs om ikke den som vil forsvare dens rolle i vitenskapshistorien, bør velge seg en annen tid enn middelalderen. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.