Morken arv etter Zola

Hvorfor godtar den europeiske opinionen at det begås et politisk justismord i Italia? Hundre år etter at Émile Zola rettet sitt «J'accuse» mot rettsapparatet i Dreyfus-saken, stiller forfatteren Umberto Eco spørsmålstegn ved de moderne intellektuelles muskler i en kronikk i den franske avisa Le Monde. Bakgrunnen er at dommerne i Milano har besluttet å avvise gjenopptakelsesbegjæringen av saken til forfatteren og journalisten Adriano Sofri.

  • Sofri er dømt til 22 års fengsel for å ha beordret mordet på en politimann i 1972. Dommen er basert på ett eneste vitneutsagn. Retten valgte å se bort fra nye momenter i saken, og ignorerte også den tidligere terroristen fra de Røde Brigader, som for et par uker siden temmelig oppsiktsvekkende påtok seg ansvaret for det snart 16 år gamle mordet.
  • Den radikale intelligentsiaens litt naive venneforsvar for Adriano Sofri har vært del av sakens problem, hevder Umberto Eco, og skriver: «Gud bevare meg for mine venner.» Argumentasjonen om at Sofris uskyld hviler på at han er en grei kar, og umulig ville myrde noen, har ført til at den offentlige opinion ikke har brydd seg med å gå langt nok inn i jusen. Slik Zola gjorde det i Dreyfus-saken. I stedet har man regnet med at kronvitnets vitnesbyrd var så gjennomhullet av motsigelser og faktafeil, at rettferdigheten ved egen hjelp ville sive igjennom.
  • Det gjorde den altså ikke. Eco forsøker, i likhet med historikeren Carlo Ginzburg, å vise at Sofri og hans meningsfeller hadde større politisk nytte av politimannen mens han levde enn da han døde. Sannsynligvis er det forgjeves. Beslutningen er tatt, fengselsportene åpner seg ikke. Adriano Sofri, vanligvis ikke skåret for tungebåndet, har foreløpig avslått å kommentere rettens avgjørelse. Men det spekuleres omkring sultestreik, muligens inntil døden. Avisa Corriere della Sera kan bokstavelig talt få rett når de kaller rettsavgjørelsen «en gravstøtte».
  • Dommerne har konsekvent avvist vitneutsagn som går imot aktoratets tvilsomme kronvitne: En tidligere partifelle av Sofri, som fikk hukommelsen og bekjennelsesbehovet skjerpet da han ble tatt for bankran. Sofris eneste beviselige tilknytning til mordet på politimannen i 1972, er at han som redaktør av den radikale avisa Lotta Continua, angrep ham gjentatte ganger og holdt ham ansvarlig for at en anarkist døde under politiforhør. Sofri likte ikke politimannen. Morderen likte ikke politimannen. Ergo: Sofri er morderen.
  • Og Mor Nille er en stein.