Mørkets fyrster

Rytmeseksjon fra himmelen, Albarn i slag.

CD: De ser litt frynsete ut, der de står ute i ruskevær på svarthvittbildet inni omslaget: Damon Albarn med bekymringsrynke mellom øyenbrynene og en ustylet ståttopp-sveis. Clash-bassist Paul Simonon i pinstripe-dress og hatt og plasterlapp over nesa. Afrofunk-supertrommisen Tony Allen har på en sporty fleecejakke. Tidligere Verve-gitarist Simon Tong blunker på feil tidspunkt og ser beklemt ut ytterst i fotografiet - « vi egentlig ta bilder?».Ja, det bør de så absolutt. The Good, The Bad & The Queen er en supergruppe så god som noen. Så lenge de lar være å covre «Hallelujah», bør ethvert slikt band få en sjanse til å vise om de har livets rett. Men å lage nye band med gamle stjerner er et krevende prosjekt: Det skal jo helst oppstå en ny og bærekraftig helhet av medlemmenes akkumulerte kredibilitet og musikalske kapital, altså blir det en slags gründer-konsortium-øvelse hvor det til slutt bare handler om produkt, produkt, produkt, og spørsmålet til slutt blir om de aktuelle artistene har tapt den egenkapitalen de har skutt inn.

Drømmeduo

I dette Dangermouse-produserte tilfellet går det forbløffende bra, selv om det i seg selv er lett å la seg blende av lagoppstillingen. Det finnes nok musikkfans der ute som allerede på 80-tallet kan ha drømt om å rytmeseksjonskoble Allen og Simonon. Dette er en svært karismatisk spleising. Selve resultatet er derimot litt overraskende: Simonon er i all hovedsak på dub-kjøret, bassingen hans er elastisk, poengtert, ikke-pønkete, og rusler gyngende og avmålt melodisk av gårde med et tungt karibisk ekko over seg.Tony Allens tromming er putrende og jazzintrikat, nesten underspilt sammenliknet med de avsindig dansbare funkgreiene han gjorde på platene med sitt band Africa 70. Drømmeduoen ligger der bak og småkoker på lav temperatur hele veien, og erfaring fra kjøkkenet viser at det alltid smaker best med en slik framgangsmåte, framfor kjappe oppkok. Simon Tong bidrar til denne smaksframhevende metoden med ditto subtilt gitarspill, hvileløst rotende rundt etter passende lyder å putte i gryta.

Albarn i form

Resten av showet tilhører Damon Albarn. Hans rolle her minner veldig lite om måten han fylte frontposisjonen i Blur på, snarere er dette Gorillaz-Albarn uten tull og tøys, gjenoppstått i en skittenrealistisk, krigstrøtt og resignert urbanist-modus. Dette skal være Albarns oppgjør med og hyllest til London, men platas tekster og stemning som sådan har overføringsverdi som mer generelle betraktninger om verdenssituasjonen, enten de er undergangspregede eller framtidsoptimistiske. Albarn tar alltid stor - ofte for stor , plass på platene han er med på, men her er han, både som vokalist, låtskriver og prosjektleder, briljant ved siden av andre briljante folk som får lov til å gjøre sin greie på sin måte. «The Good, The Bad & The Queen» avsluttes med et fabelaktig, dramatisk og akselererende tittelspor, det føles så uttømmende at det er vanskelig å se for seg at disse folkene vil lage enda ei plate sammen. Men et vellykket éngangsprosjekt er ikke å forakte - dette er ei plate som overgår alle forventninger.