Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mørkets hjerte

Språktalent går seg bort i mørket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: I et intervju med lokalavisa Romsdals Budstikke har romandebutant Olav Kristiseter uttalt at tre ting må være på plass for at en roman skal være god litteratur: En handling med driv, et minimum av klisjeer og en følelse av at boka er noe nytt og annerledes. Disse kriteriene kan diskuteres, og er uansett ikke tilstrekkelige for å sikre ei boks kvalitet. Men et godt stykke på vei innfrir Kristiseter med romanen «Blodlenka» kravene han selv har stilt. Kristiseter er et åpenbart skrivetalent som både kan kunsten å fortelle og vet å formulere seg i et klisjéfattig språk. Sin debutbok har han plassert i et skremmende bygdeunivers som, selv om handlingen foregår i vår tid, føles som om det er hentet fra en gammelmodig myteverden. Kristiseters mørke familiefortelling befinner seg på god avstand fra den gjennomsnittlige norske debutant, og kan slik sett sies å være noe ganske annet, om enn ikke noe helt nytt.

Nattsvart

«Blodlenka» er både en meget utradisjonell oppvekstskildring og en dyster slektskrønike. Bokas første del er i stor grad bygd opp av dialog, men fortelles av Magnar, yngstemann av tre brødre på garden Plassen, som regjeres av tyrannen Manasses, guttenes far. Mellom de aggressive samtalene får leseren innblikk i Magnars tanker, i en slags «stream of consciousness»-stil. Boka åpner med at den innfule Manasses tvinger sin nakne yngstesønn ned i grisebingen, mens han urettmessig anklager ham for å være skyld i morens død. Derfra blir det bare mørkere.

Tyrann

Den djevelske patriarken i rullestol tyranniserer sine sønner på groveste vis, gjerne ved hjelp av den fryktede stokken «Rettar-Tor». Bare Magnar later til å ha noe følelsesliv intakt etter mange år med mishandling. Den slu andresønnen Geir-Harald fordriver dagene med å terrorisere den noe sindigere eldstebroren Amund både med snakk og kniv, dersom han ikke skulle finne på å ta en av sine elskerinner av dage. Så langt driver Manasses det at han tvinger sine sønner til å spise et menneskehjerte som etter alt å dømme har banket i deres egen mor. Men først når faren befaler Magnar og Amund å sette fyr på nabogardbrukerens fjøs, bestemmer Magnar seg for at han må opponere.Bokas andre del, «Lenka», fortelles av den mystiske Aas, og handler om Plassen-gardens familiehistorie generelt og Manasses\' livshistorie spesielt. Ondskapen og drapene viser seg å knytte familiens generasjoner sammen gjennom blodets bånd. Manasses viser seg å ha ei fortid både som hallik og morder. I sin ungdom forlot han jorda og Plassen og lot seg korrumpere i byen. Med seg hjem brakte han ei kone med tvilsom fortid. Han myrder sin far, tar livet av kona og finner ei gammel bok som forteller historien om Plassen gjennom generasjonene, og om styrken det krever å drive garden. Denne boka, som av beskrivelse likner omslaget til «Blodlenka», overbeviser Manasses om at han må sette sønnene på tunge prøver for å herde dem.

Pretensiøs

«Blodlenka» er skrevet med driv og sikker språksans, men er også, med sitt bibelske preg, en temmelig pretensiøs bok. Kristiseter er ved siden av forfattervirket låtskriver i bandet Manngard, som spiller death metal. Det er en sjanger som ikke nettopp er kjennetegnet ved sin humoristiske sans. Det er heller ikke «Blodlenka», full som den er av høystemt, gammeltestamentlig alvor. Det dystre og tilsynelatende lovløse universet på Plassen er så grusomt og lidelsesfylt at det nå og da nærmer seg parodien og den ufrivillige komikken. Hvor boka og Kristiseter vil hen, er vanskelig å bli klok på. Men for den som har lest «Blodlenka», blir den norske bygda aldri den samme igjen.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!