Anmedelse: Lana Del Rey - «Chemtrails Over the Country Club»

Mørkets prinsesse

Lana Del Reys historier har sjeldent en lykkelig slutt.

PLATE NUMMER SEKS: Lana Del Rey er fortsatt seg selv lik på sin nye plate. Det er en god ting. Foto: REUTERS/Mike Blake
PLATE NUMMER SEKS: Lana Del Rey er fortsatt seg selv lik på sin nye plate. Det er en god ting. Foto: REUTERS/Mike Blake Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Chemtrails Over the Country Club»

Lana Del Rey

Pop

Utgitt: 2021
Plateselskap: Interscope

«Sakteflytende og bittersøt»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Lana Del Reys karriereforløp har vært av den smått utradisjonelle sorten. Hun ble allerede før det store gjennombruddet med «Born To Die» kanonisert inn i offentligheten som en slags mytisk divaskikkelse som ingen helt visste hvor de hadde. Hva som var sant og hvem som gjorde hva ble etter hvert ikke så viktig lenger. Hennes slørete og dovne sang med smått nihilistiske undertoner ble et varemerke som bredte om seg.

Nå på plate nummer seks er hun til en viss grad avmystifisert, uten at det har rokket nevneverdig med moduset hennes som en slags musikalsk femme fatale som kan hugge til uanmeldt. Billedlig, selvsagt, og med et slags positivt fortegn, om det gir mening? Hun er ikke blitt lystigere til sins, lyrisk sett, selv om «Lust for Life» for to plater tilbake kanskje ville ha deg til å tro noe annet.

Glamorøs og skjebnetung

«Chemtrails Over the Country Club» er bekmørk nattklubb-pop, glamorøs og skjebnetung om hverandre. Hvor glitrende paljetter dekker over de mørke historiene som ligger i bunn. Tittelkuttet er klassisk Lana-pop noir: Sakteflytende, bittersøt og slak i vendingene. Instrumenteringen er sober og tilbakeholden før låta får bygge seg opp som et ulmende crescendo som igjen toner ut med at instrumentene skrelles bort. Sangen fremstår som et slags postkort fra et liv i likegyldighet.

«Wild at Heart» er romantikk og melankoli i skjønn forening på en slik måte bare Del Rey kan formidle. I hennes historier går nemlig sjeldent bra til slutt, selv om det stormer av følelser i kastene. Melodisk er den prima vare - storslagen og sakral. «Dance Till We Die» ligger i den andre enden av det musikalske spekteret - lett jazza med tilløp til å ta av før den raskt lander på matta igjen.

Ingen brå bevegelser

Innimellom ytterpunktene gjør hun det hun kan best, morderiske nidviser uten brå bevegelser eller store kreative krumspring, men like fullt proppet med atmosfære, lyrisk finesse og melodiske kvaliteter. I tillegg utfordrer hun det øvre vokalregisteret hakket mer enn hun har hatt for vane tidligere - det funker fint som krydder. Hør bare «Yosemite» og «White Dress».

Alt i alt er «Chemtrails Over the Country Club» tre vel anvendte kvarter i selskap med en pop-stjerne som har gjort det på sin måte.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer