Mørks svanesang

Truls Mørk har brått trukket seg som Kammermusikkfestival-sjef, og nå går diskusjonens bølger høyt i Stavanger. Hva nå? Hvordan skal festivalen fortsette, skal den legges om eller kanskje til og med legges ned?

Stavanger-festivalen

har i større grad enn vi er klar over i Norge, der personlig lederskap nesten alltid undervurderes, hengt på Truls Mørk. Ikke nødvendigvis fordi han er en karismatisk festivalsjef. Tvert imot. Truls Mørks tilbaketrukne lederstil under festivaltida har til dels vært et problem, og en begrensning.

Men for alle som forholder seg til festivalen blant utøvere, er han selve poenget med festivalen.

Meg rinner

et møte med en portugisisk musikkritiker i hu, for noen år siden, da Martha Argerich var stjerne i Stavanger. Jeg spurte om hun var kommet for å høre på Argerich, og fikk et forundret blikk tilbake. - Nei, Argerich hører jeg flere ganger hver sesong. Jeg er kommet for å høre på Truls Mørk!

Og hun fortsatte med å peke ut musikere på podiet, ukjente for meg som for de fleste i salen.

- Der, ser du konsertmesteren i Concertgebouw, og der, førsteoboisten i Zürich operaorkester. Det er flere av samme kaliber her, tilvekstgenerasjonen i europeisk musikkliv, alle sammen på alder med Truls Mørk. Alle er de kommet for å få sjansen til å spille med ham, de ville nær sagt reist hvor som helst for en slik anledning.

Det hjalp selvsagt

at atmosfæren på festivalen var innbydende, inklusive rogalandssommer med drømmevær og traktement for deltakerne av gourmetkokker.

Det finnes bare én musiker til i Norge med en liknende posisjon, og han har allerede en festival, nemlig Leif Ove Andsnes. Både Mørk og Andsnes bygde sine festivaler over samme lest: bring førsterangs og spillekåte musikere sammen, la dem få tid - og ei uke er mye tid i dagens musikkliv - til å bryne seg på hverandre, og inviter publikum til å høre på resultatet.

Formelen er like enkel som talentet som kan bære den oppe er sjeldent. Derfor har begge festivalene, i Stavanger og i Risør, tatt helt av, og rangerer i dag blant de aller fremste, til og med på verdensbasis.

I denne sammenheng

spiller det faktisk mindre rolle at Mørk har møtt mye smålig motbør i Stavanger, eller at festival-administrasjonen ikke har imponert med sin profilering av festivalen. Forhåpentlig er det flere som i dag plages av bondeanger.

Alt dette kan selvsagt ha påvirket valget om å slutte brått, akkurat nå. Men gjort er gjort, og spist er spist.

Derfor blir den lokale debatten om hvordan festivalen kan fortsette, så fånyttes. Apparatet står der, og det finnes nok mang en musiker som nærer en drøm om å gå inn på lederplass for å føre sirkuset videre. Men Kammermusikkfestivalens egenart, som en av de fremste i sitt slag, står det ikke opp til noen lokal kultur-administrasjon å opprettholde. Den er knyttet til et eksepsjonelt kunstnerisk nivå, som Truls Mørk tar med seg når han går.

Så enkelt, og så vanskelig, er det faktisk å skape og opprettholde en begivenhet verd navnet i norsk kulturliv i dag.