Mørkt gjensyn med et lite filmmiljø

Har norsk film så dårlig tilgang på «ferske fjes» at det går ut over originaliteten?

FILM: CANNES (Dagbladet:) Stefan Faldbakkens spillefilmdebut, «Uro», er en mørk film, i mer enn én forstand. Det er knapt dagslys å se gjennom hele filmen. Oslo har aldri sett dystrere ut.

Filmen deltar som kjent i sideprogrammet Un Certain Regard her i Cannes. Dysterheten i fargetoner og lyssetting kler filmens tema, som er hentet fra Oslopolitiets uropatrulje i konfrontasjon med bakmenn og brukere i dopmiljøet. Det grå lyset og fotograf John Andreas Andersens tette bilder avkler dette miljøet enhver romantikk.

Gode karakterer

Hovedpersonen er politispaneren HP (Nicolai Cleve Broch), en mann med en voldelig fortid og en ulykkelig oppvekst hos en alkoholisert mor. Han kjenner ikke sin far, eller som han brutalt sier til sin mor: «Du husker vel ikke hvem du har pult.»

Manuset er skrevet av Faldbakken selv i samarbeid med Harald Rosenløw Eeg, som i norsk målestokk snart er for veteran å regne i manusarbeid. Dialogen glir godt, og blir aldri oppstyltet og kunstig.

Det som kanskje imponerer mest er karakterbyggingen. Personene blir aldri endimensjonale, man tror på den utviklingen som postuleres i noen av dem underveis.

Når HP gjør sitt etiske valg mot filmens slutt, er det et naturlig resultat av en prosess som regissør, manusforfattere og skuespiller har bygget opptil gjennom filmen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med nesa i kokainen

I jobben som politispaner møter HP igjen sin gamle klassevenninne Mette (Ane Dahl Torp). Hun driver utestedet Front for pappas (Bjørn Floberg) penger. Både hun og kompisen Marco (Ahmed Zeyan) har nesene sine litt for langt oppi kokainen som omsettes i og rundt Front. Pappa Willys rolle er tilsynelatende dobbel. Hans lille pike må ikke delta i det han selv tjener blodpenger på.

Nicolai Cleve Broch gjør en god figur som den frustrerte og aggressive spaneren.

Infiltrerer og utagerer

Han infiltrerer miljøet så dypt at schizofrenien nødvendigvis må blomstre. Han utagerer med knyttnevene, både på mennesker og vegger. Selv hans stakkars fordrukne og ulykkelige mor (Anne Krigsvoll) slipper ikke unna slagene. Hans ulykke ligger i genene, antydes det i historien, men akkurat det poenget virker mer søkt og overflødig enn forløst.

Om Ane Dahl Torp er det å si at hun vokser kunstnerisk for hver film hun deltar i.

Her er hun knallgod som Mette, forretningskvinnen og klubbvertinnen med elegante parykker og sårbart vesen innenfor. Pappas lille pike vet godt hva hun har å stri med og nåla i armen trøster henne underveis.

Den som nå virkelig har spesialisert seg på drittsekkrollene i norsk film er Bjørn Floberg. Han er farlig her på en rolig, truende måte.

Men også han framstilles så helstøpt at når han reagerer som han gjør i konfrontasjonen med datteren, blir man mer forskrekket enn overrasket.

Lite miljø

De gode karaktertegningene til tross - her fornemmer man hvor lite det norske filmmiljøet er. Både Cleve Broch, Zeyan og Floberg spilte temmelig tilsvarende roller i «Uno». Hele miljøet i «Uro» gir assosiasjoner til «Uno». Ane Dahl Torp er heller ikke ukjent med rollen som desperat politivenninne med svin på skogen. Her tråkkes det i oppgåtte spor. Det burde være unødvendig med så ensporet casting i norsk film at det går ut over originaliteten.