Mørkt kapittel i asylhistorien

Til regjerings- og stortingspolitikere. Kjenner dere hazara-flyktningen Joma Khan og hans lille familie? Ikke det? Nådetiden deres er i ferd med å renne ut. Justisdepartementet har sagt at de må forlate Norge innen 22. juni.

Joma Khan har bodd i Norge i 11 år og har arbeidet i ni år på samme arbeidsplass, restauranthuset Augustus i Bergen. Arbeidsgiver, alle de 35 ansatte i bedriften, LO/Bergen og samtlige politiske partier i Bergen (unntatt Frp) stiller seg bak kravet om at han må få bli i Norge. Hans to barn er født i Norge, sønnen for en knapp måned siden. Mannen har afghansk pass. I rettssaken som konkluderte med utvisning fordi han skal være pakistansk borger, innrømmet myndighetene at den pakistanske fødselsattesten de hadde greid å skaffe ham, var falsk. Den var attpåtil utstedt til en kvinne. Likevel blir han utvist, hvis ikke... # Kjenner dere familien Gholam på annen måte enn fra mediene? Kan dere forestille dere hvordan uvissheten har tynget de seks familiemedlemmene de siste årene? Rettens konklusjon om at denne og andre familier er pakistanske borgere, hviler på utstrakt bruk av anonyme kilder. Det kontradiktoriske prinsipp er brutt: prinsippet som gjør det mulig i retten å konfrontere vitner, undersøke deres motiver og bindinger. Dette er en skamplett på rettssikkerheten i Norge, og ville for eksempel aldri holdt i en engelsk rett, konkluderte advokat Jon Rud, leder for Advokatforeningens menneskerettsutvalg, nylig på et møte om hazara-flyktningenes framtid. Fremdeles er det ikke framskaffet et eneste dokument fra pakistanske myndigheter som konkluderer med at familien er pakistanske borgere.

Men ut skal de. Merk dere datoen: Gholam-familien skal være ute av Norge innen 20. juni, hvis ikke

Statsminister Bondevik ble lørdag 5. juni i Klassekampen konfrontert med sin egen underskrift på en liste som sirkulerte under valgkampen. Dermed kom det fram at han ikke bare muntlig, men også skriftlig har tatt til orde for at Gholam-familien må få bli og hazara-sakene bør frafalles. Han hadde følgende kommentar: «Familien er jo i Norge.» Kan det tolkes som en halv bekreftelse på hans gamle løfte? Hvorfor da ikke løpe linen helt ut og innrømme familien opphold?

Alt i alt har 44 hazaraer nå fått forhåndsvarsel om utvisning. Ali Reza fikk sitt varsel i november 1996. Han har bodd i Norge siden 1984, 14 år, og har tre barn, det yngste født i Norge. Synes dere det er rimelig at mannen og hans familie skal utvises etter 14 år?

Har de svakere tilknytning til Norge enn Ali Juma, bosatt i Stavanger, med norsk samboer og to barn? I hans tilfelle har man vist en form for nåde. Mannen skal - på grunn av de påståtte løgnene sine - utvises i to år. Så får han lov til å søke om opphold på ny. Med den saksbehandlingen myndighetene har i slike saker, er sjansene store for at ungene ikke vil kjenne ham når han eventuelt setter foten på norsk jord igjen.

Saima Muzaffar ble som sjetteklassing hentet på skolen og brakt i politiavhør uten at foreldre fikk være til stede. Deretter ble hun og lillesøsteren sendt hjem, mens foreldrene ble holdt på politistasjonen til langt på natt. Familien hennes er innvilget og fratatt oppholdstillatelse i Norge to ganger.

Hvor er barnevernet og Barnekonvensjonens anvendelse i disse sakene?

På møtet om hazara-flyktningene, der det dessverre var magert med presse til stede, fortalte de, en etter en, om sine opplevelser med politi og norske myndigheter. Mange har blitt utsatt for husransaking, uten hjemmel i norsk lov. Joma Khan og hans kone var samtidig i hvert sitt fire timers uavbrutte forhør hos politiet, mens deres datter, den gang baby som led av kolikk, lå i vognen på gangen og hylte.

Flere hazaraer har av saksbehandlere i UDI blitt bedt om å bekrefte at de er pakistanske borgere, så skulle de droppe utvisningssakene. Haydar Ali, som kom til Norge for 11 år siden, var en av dem. Hans to barn er vokst opp i Norge. Han sier de i dag knapt vet hvor Afghanistan og Pakistan ligger.

Sultan Ali kom til Norge i 1986. Hans kone er fra Thailand, og de har et barn sammen. Kona har rett til opphold på selvstendig grunnlag, siden hun har vært i Norge fra 1990. Men alle tre har fått forhåndsvarsel om utvisning.

På den selvsamme konferansen sa advokat Trygve Tveter, som selv har arbeidet for myndighetene med verifisering av flyktningesaker, at han stilte tvil ved de få verifiseringene han hadde sett i hazara-sakene. De som har vært innblandet i det såkalte Quetta-prosjektet, har ikke bodd eller arbeidet i Pakistan, i motsetning til ham selv og undertegnede. Han mente også at byråkratiet i dag fører en langt strengere politikk enn de gjorde på 1980-tallet. Da skar man gjennom overfor folk som hadde vært i landet i mer enn tre år, fordi man anså at deres tilknytning til Norge var blitt så solid at den ikke burde brytes opp.

I dag utviser man mennesker med både 5, 10 og 14 års opphold i landet.

Men ikke alltid. I sitt brev med begjæring om omgjøring av vedtak i Gholam-saken, med adresse Justisdepartementet, nevner advokat Trond Romstad en byrettsdom som konkluderer med at en colombiansk statsborger skal få bli i Norge. Han kom til landet samme år som Hussain Gholam. Han ble dømt til fem og et halvt års fengsel for narkotikasmugling. Retten konkluderte med at utvisning - sett opp mot hans tilknytning til Norge - ikke var «nødvendig i et demokratisk samfunn» og at det ikke forelå «et presserende samfunnsmessig behov».

Jeg hører selv til dem som mener at utlendinger som gjør opp for sine forbrytelser, bør få bli i Norge. Men hvor er likheten for loven? Kan en eventuell løgn være større utvisningsgrunn enn narkotikasmugling?

Jeg slutter meg til Haydar Ali, som på nevnte konferanse om hazara-flyktningene sa følgende: «Det som er lovlig og ulovlig er helt uklart for meg nå.»

Har dere politikere det krystallklart for dere? Går det an å utfordre dere til et minstemål av anstendighet overfor en liten flyktningegruppe med lang farts- tid i Norge?

Hazaraene spør seg hvorfor de blir utsatt for negativ særbehandling. Andre afghanske flyktninger har også oppholdt seg i Pakistan før de kom til Norge. Det er normalt. Vi vet riktignok at hazaraene har en spesiell historie, i betydningen at de er spesielt forfulgte. Folket har flyktet fra Afghanistan til Baluchistan/Pakistan de siste hundre årene. De har reist fram og tilbake over grensen, av redsel for massakrer og forfølgelser, og drevet ut av krig. De fleste av dem tilhører shia-minoriteten i Afghanistan. I dag blir de nektet enhver rettighet av det pashtunske og sunni-muslimske Taliban-regimet, som støttes av Pakistan. Områdene deres er utsatt for matblokade, og grupper av hazaraer er blitt massakrert. Verdens mest kjente Afghanistan-ekspert, avdøde Louis Dupree, skrev at hazaraene, i byene som på landsbygda, befinner seg på bunnen av den afghanske etniske hakkeordenen.

Tenker norske politikere og myndigheter på at dette også er en del av rammen utvisningssakene mot hazaraene står i? Kanskje er det mest Afghanistan-venner og afghanere, i dette tilfellet først og fremst hazaraene i Norge, som får med seg de daglige nyhetene om hat-kampanjen Taliban bedriver overfor den fattigste, sosialt lavest rangerte og mest forfulgte folkegruppen i Afghanistan.

Deres representanter her i Norge blir tvunget til å spørre seg om det fins noen sammenheng.

Det får vi ikke vite. Mye av byråkratenes arbeid skjer bak lukkede dører, og de spiller med fordekte kort. Vi får ikke vite hva slags kilder, fra afghanske og paki-stanske miljøer, som har hjulpet myndighetene, eller oppmuntret dem til denne kampanjen mot hazaraene. Vi får ikke vite hvilken tjenestemann i denpakistanske regjering som i en telefonsamtale gir klarsignal for utvisningen av familien Gholam. Og hvor mange ressurser som har gått med til å presse fram et muntlig klarsignal som må ha sittet meget langt inne.

Det vi vet, er at KrF og Venstre skriftlig tok avstand fra utsendelsen av hazaraene, inklusive familien Gholam, før stortingsvalget, og at frontfigurer i Sp muntlig gjorde det samme.

Sommeren kommer. Det politiske livet dovner hen og fotball-VM overtar. Noen titalls hazaraer lever i frykt. For to familier er det snakk om dager. Et minstemål av selvrespekt kan denne regjeringen (gjerne presset av andre politikere) bevilge seg om de nå følger sine valgkampløfter, skjærer gjennom og får slutt på et av de mørkeste kapitlene i norsk asylhistorie.