SMERTE: Robin Williams' egne demoner ga ham en dyp forståelse for andres plager og gjorde ham til en veldig mrosom mann, skriver Dag Sørås. Foto: AP/Starpix/Dave Allocca
SMERTE: Robin Williams' egne demoner ga ham en dyp forståelse for andres plager og gjorde ham til en veldig mrosom mann, skriver Dag Sørås. Foto: AP/Starpix/Dave AlloccaVis mer

Mørkt liv med lyst ettermæle

Robin Williams bortgang sier mye om det selvpåførte presset mange komikere utsetter seg for.

ESSAYET: For fire år siden, 26. april 2010, satte Robin Williams seg ned med en komikerkollega for å gjøre det som skulle bli et av hans mest åpenhjertige intervjuer.

DAG SØRÅS: Født 1978. Stand-up komiker og skribent. Aktuell med showet "Kognitiv Dissonans" som har premiere på Vulkan arena i OSlo 12. september.
DAG SØRÅS: Født 1978. Stand-up komiker og skribent. Aktuell med showet "Kognitiv Dissonans" som har premiere på Vulkan arena i OSlo 12. september. Vis mer

Han fikk besøk hjemme av verten bak WTF with Marc Maron, en podkast som på dette tidspunktet allerede var blitt en suksess. Likevel sa Maron i ettertid at akkurat denne episoden ble det som definerte hele showet. Og det er vanskelig å ikke få frysninger når man hører samtalen nå.

Williams åpner seg og forteller om sin depresjon, og røper den ene gangen han frem til da hadde tenkt på selvmord. Han var akkurat havnet på fylla igjen etter flere tørrlagte år, og satt naken på et hotellrom i Alaska med en ukjent kvinne og en flaske Jack Daniels. «Fuck life», tenkte han.

Williams var ifølge seg selv «i diskusjonsfasen» om å ta sitt eget liv på dette tidspunktet. Det skulle gå fire år før den endelige avgjørelsen ble tatt.

Mørke roller

Selv hadde jeg et overflatisk forhold til Robin Williams utover hans fantastiske skuespillerkarriere. Men jeg hørte denne episoden av WTF straks den kom ut, fordi jeg hadde vært en fan av podkasten helt fra begynnelsen av.

Jeg har alltid ment at Williams komiske karakterer ofte ble litt slitsomme, og selv om jeg elsket han som Mrs. Doubtfire, så foretrakk jeg hans mørkere roller.

Han fortjente utvilsomt Oscar for sin birolle i Good Will Hunting, men han perfeksjonerte også kombinasjonen av sårbarhet og mental ubalanse i thrilleren One Hour Photo. Og han er strålende som bitter barnetv-vert i den undervurderte tragikomedien Death to Smoochy.

Robin Williams som person hadde aldri fascinert meg nevneverdig før jeg hørte samtalen med Marc Maron. I løpet av den knappe timen intervjuet varte, følte jeg at jeg kom under huden på en person som jeg alltid hadde trodd vitset bort seriøse spørsmål.

MINNES: Folk har strømmet til Robin Williams' stjerne i bakken på Hollywood Walk of Fame i Los Angeles de siste dagene, for å legge ned blomster og hilsner. AFP PHOTO / Robyn Beck
MINNES: Folk har strømmet til Robin Williams' stjerne i bakken på Hollywood Walk of Fame i Los Angeles de siste dagene, for å legge ned blomster og hilsner. AFP PHOTO / Robyn Beck Vis mer

Stjele vitser

Samtalen tok opp et ubehagelig tema som jeg hadde håpet ville bli adressert. For selv om jeg ikke var kjent med Williams stand-up karriere, så visste jeg at han hadde et rykte på seg for å stjele vitser.

Dette er en dødssynd blant alle komikere med et snev av skamfølelse, men Williams tok anklagen på strak arm.

Han sa at han improviserte mye på scenen, samtidig som han omga seg med andre komikere hele tiden. Han forklarte at andres vitser og poenger da kunne snike seg inn i hans underbevissthet, og at dette var grunnen til at han fikk rykte på seg for å rappe materiale.

Det er umulig for meg å vite om dette er hele sannheten, men det er hevet over tvil at Williams i det minste tok ansvar for det han hadde gjort, i de tilfellene hvor andre komikere gjorde han oppmerksom på likhet i tekstmateriale. I en periode, sa han, fungerte han som «komikernes bank», da han gjentatte ganger skrev ut sjekker til andre artister som følte at han hadde tatt vitser fra dem.

Williams forklarte dette på en avvæpnende og selvkritisk måte i programmet, og jeg måtte endre mitt forutinntatte inntrykk av Williams som en kynisk tyv. Williams sto i det minste for sine feilgrep, og han vitset ikke bort anklagene.

Politisk Williams

I intervjuboken Satiristas av Paul Provenza brukes Robin Williams som det perfekte eksemplet på at man kan ta komikeren ut av stand-up, men man kan aldri ta stand-up ut av komikeren.

I interjvuet diskuterer han også hvordan han fikk en politisk oppvåkning etter sin rehabilitering for alkohol- og stoffmisbruk. Han er full av lovord for komikere som tar uredde politiske standpunkter, og sier at han etter mange års ruståke ville være mer oppmerksom på verden rundt seg.

Inspirert av de dystopiske Bush-årene i hjemlandet gjorde Williams flere show for amerikanske soldater i Afghanistan og Irak, og han sa at de var mer åpne for kritikk av sin egen regjering. De hadde tross alt førstehånds erfaring av hvor sinnssyke krigene de ble sendt til faktisk var.

Dette illustrerer den medfølelsen som Williams var kjent for, og det er ingen grunn til å betvile hans nyoppdagede politiske engasjement. I intervjuet går han ikke bare etter Bush-juntaen, men også sionister, scientologer og anti-abort aktivister. Han sier på et tidspunkt at vi dreper hverandre når vi tar oss selv for alvorlig, og at humor kan få vår sameksistens til å vare litt lengre. Amen!

«Han visste at folk forventet at han alltid skulle være morsom.»

Alltid morsom

Robin Williams visste at folk forventet at han alltid skulle være morsom, og denne selvpåførte rollen var ikke uten angst. De som kjente ham beskrev ham som et sjenert menneske. Likevel var han klar over forventningene til ham, og han tok til stadighet på seg en utagerende maske som tydeligvis slet på ham.

Mange komikere er introverte mennesker på privaten, men av frykt for ikke å framstå som arrogante må de ta på seg en rolle som ikke alltid er like komfortabel. Williams mestret åpenbart dette uten å støte fra seg sine tilhengere, men hvem vet hvor tungt presset han følte faktisk veide på han.

Til tross for alt dette var han imøtekommende på en måte som er atypisk for Hollywood-stjerner, og han var imponerende fri for stjernenykker. Flere New York-komikere har fortalt at Williams først og fremst identifiserte seg som stand-up komiker, og han anstrengte seg til det ytterst for ikke å bruke sin status som filmstjerne til å heve seg over sine kolleger. Det er umulig å overdrive hvor mye dette faktisk sier om en persons karakter.

Trist klovn

En av mine gamle vitser tar utgangspunkt i klisjeen om at komikere som barn alltid var klassens klovn. Jeg pleide å si at jeg var mer som en klovn når han er ferdig på job - lettere deprimert og ensom.

Robin Williams var bevisst på at han for mange framsto som den triste klovnen, og sa selv at det er en ømhet i en slik karakteristikk, så lenge man unngår overdreven sentimentalitet. Komikeren Jim Norton sa i forbindelse med Williams bortgang at de morsomste folkene han kjenner er omgitt av et mørke, og at det er nettopp dette som gjør dem til de morsomste.

Jeg har det samme inntrykket, og jeg tror det skyldes at folk som sliter psykisk ofte får en større grad av empati for mennesker i lignende situasjoner. En sårbarhet som i seg selv er både vakker og komisk.

]Alle kan føle sympati for de mentalt ustabile, men for å ha genuin medfølelse må du ha en viss forståelse for hva de går gjennom. Denne mellommenneskelige forståelsen kommer til uttrykk i en stor del av minneordene som er skrevet om Robin Williams av andre komikere.

GOOD MORNING, AFGHANISTAN: En av Willams' mest kjente roller var som militær radiovert i filmen "Good Morning, Vietnam". På 2000-tallet dro Williams på turne i militærleire i Afhanistan og Irak med et show som var kritisk til "krigen mot terrror".
GOOD MORNING, AFGHANISTAN: En av Willams' mest kjente roller var som militær radiovert i filmen "Good Morning, Vietnam". På 2000-tallet dro Williams på turne i militærleire i Afhanistan og Irak med et show som var kritisk til "krigen mot terrror". Vis mer

Nå skal det sies at få ting er så subjektive som humor, og det er selvsagt ikke slik at man ha en dyster personlighet for å bli morsom. Listen over anerkjente komikere som ikke ser ut til å ha nevneverdige mentale problemer er lang, og Jerry Seinfeld er for eksempel ikke kjent for sitt mørke sinn.

For Robin Williams del virker det likevel som om hans egne demoner ga ham en dyp forståelse for andres plager.

Hjelpsom

En relativt fersk komiker som heter Jamie Kilstein forteller på sin hjemmeside om hvordan Robin Williams ringte ham opp for å hjelpe ham ut av en depresjon. Williams hintet visstnok aldri til sin egen smerte, men gjorde det kan kunne for å hjelpe en person han bare kjente såvidt.

Tom Rhodes skriver om hvordan Williams var høflig selv med dem som avbrøt ham. Under en middag de var på kom en komiker bort og forklarte at han samlet inn penger til en kollega som var blitt syk, og Williams ga ham alle kontantene han hadde på seg.

Glenn Wool forteller om hvor sjokkert han ble da Williams visste hvem han var fordi han hadde sett ham på et obskurt TV-program. Wool ringte umiddelbart foreldrene sine for å fortelle at Robin Williams hadde gitt deres sønn et kompliment. Det var suksess i seg selv.

Det virker som om Williams oppriktig elsket komikere, og elsket å omgi seg med folk som delte hans behov for å finne det morsomme i livets absurditeter. Humoren i det mørke.

Kort tid etter at nyheten om Williams selvmord var offentliggjort skrev en australsk humorist på sin Facebookvegg: «I heard Robin Williams stopped stealing jokes». Det er morsomt. Og Robin Williams ville etter all sannsynlighet sagt seg enig i akkurat det.

Fæle folk

Få dager etter farens selvmord fortalte Williams datter Zelda at hun har bestemt seg for å kutte ut Twitter og Instagram på ubestemt tid, på grunn av kritikk og hets fra fremmede personer, inkludert fotoshoppede bilder av hennes døde far. Dette er nok en påminnelse om at mange mennesker er horrible vesener.

Folk fra den «alternative» helseindustrien har gått ut og sagt at det egentlig er farmasøytindustrien som har skylden i Williams død. All verdens nettroll og bakgrunnsstøy kan likevel ikke dekke over det faktum at Williams var en høyt respektert artist, og elsket av alle som sto han nær.

I diskusjonen om hans depresjon sa han til Marc Maron at «frelsen ligger i å stå på scenen», og flere kommentatorer har sagt at «himmelen nå er et morsommere sted». Som ateist tror jeg at ettermælet vårt er det nærmeste vi kommer et liv etter døden. Historiene er det som lever videre, og historiene om Robin Williams gjør at jeg skulle ønske jeg kjente mannen.

Måten han behandlet andre på er inspirerende, og et eksempel til etterfølgelse. Bare ikke stjel andre komikeres vitser.