Mørkt og flott

Marion Ravns første soloalbum er en stor, positiv overraskelse.

CD: Det er grunn til å tro at det ble prøvd og feilet en del i både innspillings- og fotostudio før Atlantic og Marion Ravn landet på en tidsriktig bohem/sigøyner-look og det kraftfulle rockuttrykket som det blir halt og dratt i på «Here I Am». Man har fryktet det verste, men i stedet fått et album som er en stor positiv overraskelse, stort sett fra start til mål.Vi er på velprøvd grunn musikalsk her - svært forenklet sagt: Alanis Morissette via Avril Lavigne - men det er samtidig et bigger-better-more -tilfelle av velkonstruert, drivende energisk, skrikesinna og tidvis mørk kommerspop som det går lenge mellom hver gang vi får oppleve. Her er det stint av singler, fart og futt, brutt opp av obligatoriske «digre» ballader som for det meste lander med riktig side opp. I det hele tatt er det så pass mye å glede seg over her at det overskygger at albumet nok er to-tre låter for langt (Japan-utgaven har 15 spor) - det hadde løst variasjonsproblemet i uttrykket enkelt.Marion legger for dagen tre ulike retninger og stemmer som hun alle behersker og vel så det: den skarpe, aggressive kraftrocken (åpningssporet «Get Me Out Of Here» , singelen «Break You» , den supre «End Of Me» ), en litt mjukere popvariant av det samme uttrykket (tittelsporet, den Tori Amos-aktige «13 Days» , den storslagne «Gotta Be Kidding » ), og til slutt de nevnte storballadene ( «Crawl», «For You I\'ll Die» ). Etter mange gjennomhøringer er det låtene i midtkategorien som utkrystalliserer seg som de aller beste - kommerspopen kommer sjelden, for ikke å si aldri , med så mye personlighet og karisma, og sunget så bra.Det betyr vel også at dette kanskje er Marion Ravns eget uttrykk, post-M2M. I så fall er det gledelig at det får skinne så fint som her. Bare det i seg selv er en hyggelig overraskelse. «Here I Am» slippes offisielt i Norge 8. august.