Mørkt og mesterlig

Barokk skjebnestafett sendt fra oven.

BOK: For ti år siden skrev en ukjent østerriker en unnselig liten roman kalt «Søvnens bror». Boka viste seg å være eksepsjonell både i stil og tema; skrevet som om den kom fra oven. Forfatteren Robert Schneider klarte aldri å gjenta suksessen, og havnet visstnok i Hollywood. Nå kan jeg ikke spå franskmannen Philippe Claudels fremtid. Men hans «Grå sjeler» har den samme eksepsjonelle stil og tematikk som «Søvnens bror». Den har da også hanket inn en rekke priser i Frankrike.

Krim-historie

Tittelen bringer tankene hen på Gogols «Døde sjeler». Og det er noe russisk over denne mørke fortellingen lagt til en liten landsby i Frankrike i 1917. Da ble en ti år gammel jente funnet kvalt like ved landsbyens slott. Tyve år senere forteller politimannen historien om det som egentlig skjedde den gang. Fortellingen, med islett av krim, avdekker mye av livet i landsbyen. Livet til mennesker med grå sjeler. For «Ingenting er helt svart eller hvitt, det er det grå som slår igjennom. Menneskene og sjelen deres, det er likedan!»

Groteske typer

Til tross for at fortelleren hele tiden kretser rundt «affæren», eller mordet, og andre dramatiske tildragelser, er dette mer en kincksk samling portretter. Skrevet i en litt utpenslet gammeldags stil. En slags barokk stafett der fortelleren drives fremover av sine egne assosiasjoner. «Jeg samler portretter. Jeg graver uten å bli skitten på hendene.» Og landsbyen er full av groteske typer. Her er dommeren som mesker seg i fett og vin og mat, mens en utsultet soldat står bundet til en påle i kulden, for å tilstå noe dommeren vet han ikke er skyldig i. Her er enkefruen som finner en lukrativ geskjeft under krigen. «Selv lå hun hele dagen eller nesten rett ut i den store sengen med skrevende ben og bildet av den døde ektemannen på veggen over seg, smilende og kranset av sort sørgeflor, mens det hvert tiende minutt kom en annen travel kar og overtok plassen som den døde hadde forlatt for tre år siden.» (Akkurat dette sitatet avslører et tidvis krøkkete språk. Enten fra forfatteren selv, eller at det har gått litt fort i svingene for det profesjonelle ekteparet Risvik.) Gråest av alt, den pertentlige, iskalde og mystiske statsadvokaten som tilsynelatende nyter å sende folk til skafottet. Men også han skjuler noe; en myk sjel med en tvetydig kjærlighet til tre madonnaaktige kvinner. For det er også dyp kjærlighet og stor lykke i denne boka. Men livet er ubønnhørlig. «Det advarer deg ikke... Mennesket er som en av småsteinene som ligger i veien, som ligger dagevis på samme sted og som et spark fra en vandringsmann så får til å fare gjennom luften, uten grunn. Hva kan småsteinen gjøre med det?»

Uhyggelig skjebne

Bak åsen høres hele tiden skudd fra skyttergravskrigen. Landsbyen selv er spart, fordi mennene har siviltjeneste på den lokale fabrikken. Ja, landsbyfolket livnærer seg av krigen «Vi satt der og koste oss i varmen, stille og rolig, og levde våre innskrenkede liv». Dette mens soldatene fyller landsbylasarettet «enøyde, benløse, amputerte, sønderrevne, med knust ansikt, gasset, forbrent». Etter hvert blir dette også et portrett av fortelleren selv og hans uhyggelige skjebne. For ingenting i denne boka er hva man tror det er. Alt befinner seg - ja nettopp - i en gråsone. Som den grusomme obersten, en glattbarbert Apollon som engang ødela sin karriere ved å forsvare Dreyfus. «I det minste èn gang i sitt liv hadde han bevist at han var et skikkelig menneske. Hvem kan ellers si det om seg selv?»