Anmeldelse film: «Guillermo del Toros Pinocchio»

Mørkt og mesterlig

Pinocchio har sjelden vært mer menneskelig og sjelfull enn hos regissør Guillermo del Toro.

SE TRAILER: Eventyrklassikeren om Pinocchio kommer nå i ny drakt, regissert av Oscarbelønte Guillermo del Toro. Video: Selmer Media Vis mer
Publisert

I 1940 populariserte Disney de italienske 1800-tallseventyrene om Pinocchio, og i dag virker den sprelske tredokka mer populær enn noensinne: I september lanserte Robert Zemeckis en live action-oppdatering av Disney-utgaven, med selveste Tom Hanks som den barnløse dokkemakeren Gepetto. I forrige uke satte Det Norske Teatret opp en scenisk tolkning, ment for ungdommer. Og det er bare to år siden italienske «Pinocchio» med Roberto Benigni ble nominert til to oscarpriser.

Det er lett å bli forvirret i denne floraen, og vi skal være takknemlige for at den nyeste tilveksten bærer det informative navnet «Guillermo del Toros Pinocchio». Den meksikanske filmskaperen, kjent for «Pans Labyrint», «Hobbiten»-serien og «Nightmare Alley» har laget dokkefilm av materialet, og behandler det på personlig og levende vis.

Guillermo del Toros Pinocchio

Animasjon/Drama

Regi: Guillermo del Toro, Mark Gustafson
Skuespillere: Regi: Guillermo del Toro, Mark Gustafson
Premieredato: Kino 25. november, Netflix 9. desember
Aldersgrense: 9 år

«Kompleks og mørk historie fortelles med letthet og varme.»
Se alle anmeldelser

Kunstig familiemedlem

Hva er det med vår tid som gjør historien om trefiguren så relevant? At den sirkler rundt en hovedperson som må finne egen identitet og plass i verden? At denne villstyringen er en kunstig frambrakt erstatning for et familiemedlem? Et budskap om å gjøre feil så lenge man lærer av dem og at løgn ikke fører noe bra seg?

Guillermo del Toros «Pinocchio» er innom alle disse problemstillingene og slenger på noen nye, som forholdet mellom fedre og sønner.

Den mørk-varme fargeteksturen og innslag av gotikk, religion og naturmytologi får oss aldri å tvile på at vi ser en del Toro-film. Handlingen er lagt til Mussolinis Italia, ei tid med dystre paralleller til vår egen.

Organisk

Hos Disney har dokkemakeren Gepetto få egenskaper: Nevenyttig, snill og barnløs, det er det. Her forteller en omfattende innledningssekvens om sønnen Carlo, som ble drept av ei bombe under første verdenskrig. Gepettos sammenbrudd gir ham psykologi og motivasjon; han bygger Pinocchio i håpløs fortvilelse og er først skuffet over at den levende dukken har en annen personlighet enn sønnens. Det skal vise seg at dukke og skaper har mye å lære av hverandre.

Persongalleriet er omfattende, og aller festligst er apen Spazzatura, gutturalt stemmelagt av Cate Blanchett. Men filmen står og faller på tittelpersonen: Pinocchio (Gregory Mann) er en nydelig person som aldri blir irriterende eller sukkersøt, han er en uvøren gladlaks med en indre helt. Det blir gjort et sentralt poeng av at han er laget av furu, det kommer frodig til uttrykk når han lyver.

Like organisk er skildringen av hvalens indre, det er virkelig som å være inne i et prustende og fuktig havpattedyr.

Slike kvaliteter er symptomatiske for helheten: Filmen holder seg undrende i to samfulle timer.

Guillermo Del Toros «Pinocchio» er en stjernespekket, animert eventyrmusikal som altså ønsker å si noe om fedre og sønner, vennskap, tidas uunngåelige gang, kirkemakt, fascisme og magien i naturen. Det er mesterlig håndverk å turnere alt sammen med letthet og varme, filmen truer aldri med å knekke under vekten av bestanddelene.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer