Mørkt og moralsk fra Lars von Trier

Sterkt budskap i andre del av USA-triologien.

CANNES (Dagbladet:) Den danske dogmeregissøren Lars von Trier har aldri vært i USA. Likevel er han i andre del av sin USA-trilogi, «Manderlay», godt plassert i et amerikansk tema så følsomt at Hollywood knapt tør røre det - slaveriet. Men det er for lettvint å avfeie von Trier som anti-amerikansk. Temaet, og måten han trenger inn i det på, er universelt.

«Dogville» (2003) handlet om en landsby i USA i depresjonsåra tidlig på 1930-tallet. Den idealistiske Grace (spilt av Nicole Kidman) ble grovt utnyttet av befolkningen der, og ble reddet ut av byen av sine rike far og hans gangstervenner som takket for seg med en vill massakre.

Pisking

«Manderlay» er en plantasje i Alabama, der Grace (nå erstattet med Bryce Dallas Howard) og faren (Willem Dafoe) stopper på vei gjennom USA. Året er 1933. En naken svart mann er spent opp mot et gjerde for å bli pisket av en hvit plantasjearbeider.

Grace-skikkelsen, som nærmest er å fortolke som en Kristus-figur som påtar seg andres byrder og synder, hadde en aura av overjordisk godhet og renhet i Nicole Kidmans suverende tolkning. Bryce Dallas Howard framstiller en annen Grace, fortsatt grunnleggende naiv, men litt mer pågående i sin idealisme. Hun får farens gangstervenner til å sette den svarte mannen fri. Deretter drar de inn på selve plantasjen og vifter med maskingeværne foran eieren Mam (Lauren Bacall) og hennes oppassere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er 70 år etter at Borgerkrigen sluttet og slaveriet ble forbudt, men de svarte arbeiderne på Manderlay er fortsatt slaver. Under madrassen til den dødende Mam finner Grace de hemmelige prinsippene plantasjen styres etter, «Mams lov». Her er slavene omtalt som «niggere» og plassert i kategorier fra 1 til 7, fra «stolt nigger» til «smiskende nigger». Det gode mennesket Grace bestemmer seg for å få slavene frigitt og oppdra dem til demokratiske borgere.

Filmet teater

«Manderlay» er i likhet med «Dogville» filmet teater, i den forstand at skuespillerne beveger seg i kulisser. De er helt minimalistiske, et hvitt gulv med svarte streker, en seng, et bord, et vindu osv. Figurene går ut og inn av hus som ikke er der. Når man først venner seg til dette uvanlige konseptet, fungerer det veldig godt.

De sparsomme omgivelsene medfører at dialogen blir tydeligere og budskapet blir mer vektig. Dessuten innbyr det til en utstrakt bruk av closeups, som gir en nærhet til personenes mimikk som teateret ikke kan måle seg med. Lars von Triers gjennomførte bruk av fortellerstemme og inndeling av historien i åtte kapitler med i egne titler, forsterker det Brecht-aktige preget.

Det er flott og fascinerende filmkunst, nyskapende og gjennomtenkt. Får han sagt noe mer enn det oppleste og vedtatte om at slaveriet var den grusomme grunnmuren som den amerikanske kapitalismen? Filmen handler grunnleggende om menneskets svakhet, om trangen til å undertrykke. Grace-skikkelsen gjennomgår en vond forvandling fra naivitet til brutalitet, og slik sett er også denne von Trier-filmen mørk og pessimistisk.

Om noen fortsatt skulle være i tvil om rasismens utbredelse i dagens USA, har Lars von Trier lagt filmens rulletekster mellom en lang kavalkade av fotografen Jacob Holdts «Amerikanske bilder», akkompagnert av David Bowies «Young Americans».