Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mørkt og stilfullt

Stilistisk perfeksjon og velregissert action gjør «Miami Vice» svært severdig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

• Les ukas kinoanmeldelser her

FILM: Det er mørkt, det er svett, det er Jay-Z i øret, glinsende biler og alvorlige blikk. Michael Manns filmatisering av sin egenproduserte tv-serie, «Miami Vice» er en særdeles stilfull testosteronbombe. Selv om Crockett og Tubbs er like jålete som før, har designerdressene skiftet farge. «Miami Vice» er ikke lenger pastellfarget, og volden er ikke lenger tilpasset et tv-publikum. Colin Farrell (Crockett) og Jamie Foxx (Tubbs) er flere hakk hvassere enn Don Johnson og Philip Michael Thomas. Michael Mann leker rett og slett ikke, man blir verken servert saktegående kuler eller høytsvevende Kung Fu, men isteden skaper han stilisert og beinhard realisme.

Ikke klisjéfullt

Handlingen og spenningen starter umiddelbart. Man blir spent fast og dratt med på turen. Ikke at det myldrer av actionsekvenser. Spenningen ligger ikke hovedsakelig i enorme eksplosjoner og halsbrekkende stunts. Det er guttas balansering på kniveggen og deres dans med djevelen etter at de har gått dypt undercover, som utgjør kjernen av filmen.

Kort skissert handler det om smugling av narkotika og en intern FBI-lekkasje som må tettes. Gutta infiltrerer miljøet, og i det klimaks nærmer seg faller Crockett for narkokongens høyre hånd, kubanske Isabella (Li Gong). Følelsene er gjensidige, og Crockett ransaker seg selv og spør seg om hvilken side av loven det er best å stå på. Det høres ut som en klisjé, men blir aldri det.

Lar seg fange

Filmen er visuelt blendende og spekket med moderne teknologi og svindyr luksus. Manns bruk av fargefiltre framhever hans signatur som filmskaper. Hans kreative bruk av kamera, måten han fanger nattas elektriske, stålblå skimmer, og måten han tar en scene til det ytterste, ofte uten dialog, men bare med musikk, høy fart og følelsen av frihet, gir en filmelsker frysninger på ryggen, og beviser at Michael Mann er en av de virkelige store.

Man ler av de ultramacho kommentarene, og ønsker samtidig man fikk uttale dem selv. Man gisper over hvor realistisk og kjølig Mann framstiller et desperat selvmord, og man lar seg fange av de velregisserte og troverdige actionsekvensene.

Foto: FILMWEB/UIP
Foto: FILMWEB/UIP Vis mer

Alt til tross, «Miami Vice» vil ikke bli stående igjen som Michael Manns mesterverk. Til det går historien for rett på sak og gjør oss tidvis til passive tilskuere. Filmen makter heller ikke å etablere karakterene godt nok. To drøye timer er faktisk for kort for denne historien.

• Les ukas kinoanmeldelser her