Mørkt vanvidd

«Langfredagskvelden i det skamfulle året 1930 dyppa eit knapt seksten år gammalt barn sine to hender i ein kloakk, rispa seg i huden og rissa desse linjene: «Å elske Den Heilage Fader og å dyppe hendene i ein kloakk, slikt er ei lykke for oss, som er Marias barn.»»

Slik presenterer den tyske surrealisten Max Ernsts hovedpersonen og hennes spaltethet i historien om den viltre, vakre og lekne Marceline-Marie, eller «Spontanette» som var det oppnavnet faren til 16-åringen gav datteren sin. Boka er ingen vanlig roman, men en collage der masseproduserte trivialbilder fra samtida er kommentert ved hjelp av teksten til Max Ernst.

Kvalmende

Den særegne og litt kildrende og kvalmende lesning som denne romanen innebærer, skyldes blant annet den grelle kontrasten mellom tekst og bilde. Men romanens svimmelhet henger også sammen med hentydningene til incest, seksuelle overgrep, perversjoner, sykelig religiøshet og en mettet patologisk atmosfære som også oppstår i møtene mellom de to uttrykksformer.

Einar Økland, som har oversatt boka, skriver i etterordet at man i dag kan lese den blir en blanding av litteraturhistorisk turisme og blasert etterpå-registrering.

MEL>Uhggelig

Marceline-Maries historie blir i alle fall av denne anmelder opplevd som en reise i en verden som ligger innenfor grensene av vårt indre kulturlandskap. Og belyser utvilsomt mange av de historiske forutsetninger for våre tilbøyeligheter. Vi besøker de fortrengte urinnvånerne av våre instinkter, og nettopp det svarte tomrommet mellom bilde og tekst gjør oss svimle.

Det er noe kafkask uhyggelig ved de labyrintiske fornemmelser som bildene og tekstene skaper. Noen bestselger blir det knapt, men langt mer verdt å lese og oppleve enn de fleste andre bøker.

Karsten Alnæs