Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mørkt, vondt og vakkert

Merethe Lindstrøms nye roman setter ord på det usagte og innestengte.

FUGLEDANS: Merethe Lindstrøms nye roman «Fuglenes anatomi» preges av uforløste forhold mellom mennesker som står hverandre nær, men som strever med å nå fram til hverandre. Foto: John T. Pedersen
FUGLEDANS: Merethe Lindstrøms nye roman «Fuglenes anatomi» preges av uforløste forhold mellom mennesker som står hverandre nær, men som strever med å nå fram til hverandre. Foto: John T. Pedersen Vis mer

Det er særlig ett bilde som fanger stemningen i Merethe Lindstrøms nye roman, «Fuglenes anatomi». Det er et gammelt maleri i en tysk bok, viviseksjonen av et lite vesen, en fugl med deler av huden flådd vekk.

Hun som ser på maleriet skjønner plutselig at «fuglen som er spent fast på underlaget, skrekken i øynene som betyr at den er våken, den er ikke bedøvet, som henne kjenner den alt mens de flår den levende».

Som tittelen antyder, er fugler en bærende metafor i romanen. Havmåker som krasjer ned på balkongen, fasaner som nesten blir påkjørt, finker som holdes i bur, fugler som blindes for at de skal synge vakrere.

Man kan innvende at det er en banal, nesten utslitt metafor. Men Merethe Lindstrøm – en av våre mest elegante stilister – flyr høyt og lander støtt.

Prisvinner

Kanskje er hun mest kjent som en kresen novellist, men det var for romanen «Dager i stillhetens historie» at hun fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2012. I 2015 utga hun den delvis selvbiografiske romanen «Fra vinterarkivene», og i 2017 kom den dystopiske «Nord». Årets roman har et visst slektskap til de to førstnevnte; temaet er igjen skrøpeligheten i forholdet mellom familiemedlemmer, de nesten ugjennomtrengelige veggene mellom dem, alt det usagte og innestengte.

Romanens jeg-person er en skrivende, middelaldrende kvinne som er bosatt i en gammel prestegård på den engelske landsbygda med ektemann, to døtre, hunder og fugler. Hun noterer skisser og observasjoner i et kladdehefte, også om menneskene som omgir henne, gir dem karakteristikker som peker framover i romanen. Om Tom, den unge gutten som skal gjøre småjobber i huset, skriver hun: «Et sånt ansikt som får deg til å tenke: hva kommer han til å ødelegge.» Om ektemannen Sirke – at han ikke like fugler.

Fugler i mørket

Toms oppgave er å bygge en voliere – et aviarium – et stort, hjemmesnekret fuglerom eller bur med netting og sovekasser. Allerede i innledningen av romanen introduseres den spesielle fugleinteressen. Familien er på biltur i Flandern, på jakt etter «de vinkeniers», folk som sitter langs veikanten med små kasser som inneholder finker. De konkurrerer om hvilken fink som synger finest til bestemte musikkstykker. Assosiasjonene går tilbake til den gamle tradisjonen med å blinde fuglene, slik at de skulle synge fordi de savnet noe.

Fuglene i mørket gjenspeiler livet til husets eldste datter, Klara. Hun går inn i en dyp depresjon, et mørke som fordøyer henne: «… som med finkene, det er ikke idet den glødende tråden smelter sammen huden over øynene på fuglen, at mørket kommer, de har kjent til det en stund da, de vet hva det er.»

Tre kvinner

Lindstrøm veksler mellom beskrivelsene av tre kvinneskjebner, alle omsluttet av et mørke. Jeg-personens mor, fjern og traumatisert enslig mor i Bergen på 1960-tallet, som får barnet til å oppleve seg uønsket, som heft, en grå ryggsekk som moren måtte drasse med seg. Fortelleren selv, hennes ønske om taushet og tilbaketrekning fra omgivelsene, kan ha en forklaring i morens avvisning. Fortellerens barn, Klara, som har vært elsket så intenst at jeg-personen opplevde følelsene som galskap: «Jeg mistet meg selv for barnet.»

Klaras depresjon blir mer uforståelig for omgivelsene: «En gjest i huset, en taus fremmed, jeg husker han sa hvor kommer den fra, den må jo ha oppstått et sted …»

Det er de stivnede menneskene Lindstrøm skildrer så fint, de som fryser fast et sted uten evne til å rekke ut ei hånd eller be om nærhet. Hun beskriver de vanskelige følelsene som klær som ikke passer. Klara vil helst være et tre: «… helt stille og fornøyd med å stå i jorda. I regnet, utenfor huset, utenfor seg selv, hun ville vært et furutre eller en alm, hun vet ikke, men hun ville vært et av de gamle, de med toppen i lyset og utsikt over en dal …»

Fuglekropp

Hun føler seg tung, overrasket over at hennes egen kropp har et slektskap med fuglenes anatomi gjennom ord. Beinutspringet på skulderbladet kalles jo ravnenebbet, et bein i ryggsøylen er et gjøkenebb, det finnes en vingemuskel i kjeven og en gåsefot i senefestet på skinnebeinet.

Språket i romanen er fullt av assosiasjoner, lange setninger atskilt med komma og spredte innfall. Det er medrivende, springende og poetisk på en måte som ofte føles svevende og suggererende, men samtidig jordfast i skildringen av det grønne, fuktige landskapet med åkrer, slagstøvler, katter, hunder, kaniner – og fugler. Det er mørkt, høstlig og vinterlig, men det åpner seg i et lys. Jeg-personen skriver smerten av seg. Samme lysende effekt har Merethe Lindstrøms nyanserike, finslepne språk.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media