Mormor danser

VALG ’07: Jens danser med mormor på gamlehjemmet. Valgkampen er i gang. Mormor svinger seg i valsen, noe ustø og stiv i knærne. Det er søtt. Men vi vet jo alle at det ikke er mormor det dreier seg om, det er de åtte ungene, det er barnehagedekning, det er barnefamiliene, det er opsjoner, det er boligrenten, det er prinsessens Soria Moria-erklæring om englekontakt, det er det dårlige været, stort sett. Det er Siv Jensen som spisser munnen og inviterer til kysseleken.

Stakkars mormor.

Mormor som har levd et langt rikt liv som det heter, som skrev seg inn i historien med sine mange bøker, mormor som flyttet grenser, som skrev om mobbing, som stirret blått på oss under skautet lenge før boligblokker og drabantbyer, den gangen mormor var en klok gammel kvinne som alle hørte på. Nå er selv Knerten taus, men mormor danser, inntil videre…

Det virker som om samfunnet; les politikere har en taus overenskomst om at et menneske slutter å være menneske ved en viss alder.

Plutselig går du over den dørstokken, inn i det rommet hvor det ikke forventes noe av deg lenger, der hvor alt er problemer og alt handler om penger. Der middagen blir servert klokken ett, og leggetida er sann cirka Dagsrevyen.

Der det ikke spiller noen rolle hvem du var, hvem du fremdeles er, og kanskje skal være i mange, mange år framover.

For du er ikke lenger et menneske. Du er en belastning. Et problem. Et tall i en rekke av vanskeligheter.

Min egen mormor sa alltid: Stem ved valget, gjør du ikke det, har du ingen grunn til å klage! Og betal din skatt, da sikrer du velferden og blir tatt vare på når du blir gammel. Mormor gjorde dette, i mer en sytti år, men døde alene i senga, forvirret og hjelpeløs. For å sitere dikteren: «Jeg kunne gråte blod!»

Samfunnet har regler for å kreve inn skatt. Nesten mafiaaktige metoder. Logger seg inn på kontoen din og henter ut det de finner, du straffeliknes, du skjønnsliknes, når du ikke gjør din plikt mot en av statens mest oppegående og fungerende etater.

Og om du ikke stemmer ved valget er du lat, ryggesløs, og støtter ikke opp om demokratiet.

Så du løfter det tunge åket som heter plikt og går mot alderdommen, taus, med sammenbitte tenner. Uten et snev av garanti.

Snart, om en stakket stund skal både Siv og Jens gå over den usynlige terskelen som heter alderdom. Stabbe seg forvirret inn i fremmede trapper og korridorer, si farvel til kjente vegger og tak. Måtte de få et dobbeltrom! Om ikke Siv innen den tid har kjøpt seg eldrekvoter. I utlandet.