Mormorfrikassé

Problemstillingen reiste seg første gang da jeg fant min kjære gamle mormor liggende på kjøkkengulvet. Mormor oppdro meg. Jeg tilbrakte hver eneste ettermiddag sammen med henne fra jeg kunne gå til jeg gikk ut av ungdomsskolen. Hun har jobbet knallhardt hele livet og bygget opp Norge, hvor du og jeg kan nyte livet i overflod og trygghet. En dag i sommer da jeg kom for å hilse på, lå hun på gulvet. Hjemmehjelpen hadde gitt henne en stor dose medisin som egentlig var til en annen person. Mormor overlevde, men er ikke blitt den samme etterpå.

Min mormor er bare ett menneske, men hvis vi løfter hodet og ser på de store linjene, innser vi raskt at vi står overfor et gigantisk demografisk problem. Befolkningen blir eldre, og det blir færre unge til å ta seg av de gamle som fyller institusjonene. Du ville kanskje innvende at de gamle også er mennesker. At de ofte har lang erfaring og dermed kunnskaper og innsikter. At det kanskje kunne være verdifullt med større kontakt mellom oppvoksende generasjoner og de gamle. Men hvis du satte opp et eldreregnskap, ville du nok fort komme på bedre tanker. Tenk på milliardene som går til helse nå da eldrebølgen skyller inn som en tsunami. De gamle er og blir et problem i det moderne Norge, akkurat som i andre europeiske land. Hvordan skal vi bli kvitt problemet?

Kannibalisme har fått ufortjent mye negativ oppmerksomhet etter 23. november 1492. Den dagen seilte Columbus mot en øy som hans innfødte informanter kalte Bohio. Dette var et stort land, og her bodde mennesker som hadde et øye i pannen, og folk som de kalte canibales, skriver Columbus. Dette er første gangen ordet kannibal nevnes i en europeisk tekst, og ordet kobles umiddelbart av de spanske oppdagerne til antropofagi, altså praksisen med å spise mennesker.

Opprinnelsen eller den egentlige meningen til ordet canibal eller kannibal er usikker. Columbus skriver flere ganger at han antar at indianerne i nærheten er redde for den store orientalske herskeren, Khan. Han tror lyden caniba, som han har plukket opp fra informantene, refererer til Den store Khan. For Columbus høsten 1492 hadde altså ordet caniba to meninger: menneskeeter og Den store Khan. Det tar imidlertid ikke lang tid før ordet kannibal blir sentralt i europeiske språk med betydningen menneskeeter. En liten transformasjon av ordet blir til Carib og Karibia, betegnelser på et indianerfolk og et geografisk område. Den mest kjente bruken av ordet i litteraturen finner vi i Shakespeares skuespill «Stormen», hvor Caliban er en av karakterene. Shakespeares Caliban har vært gjenstand for en del debatt. Hva var Shakespears kilder, hvor fikk han idéen om denne karakteren fra? Det som er sikkert, er at kannibalisme fra 1500-tallet ble et av de sentrale temaene i europeiske fortellinger om barbariske folkeferd langt borte.

Barbari! Tenker vi umiddelbart. Men hold an. Er det urimelig å foreslå at vi forsøker å tenke rasjonelt på dette, og ikke blande inn følelser? Er det mer barbarisk å høste av en naturlig ressurs, enn at 20.000 demente eldre ikke får hjelp til smertelindring? Er det mindre barbarisk at gamle blir liggende på gangen i hele landet fordi vi er for opptatte og egoistiske til å ta dem hjem til familien når helsen svikter, og fordi det offentlig ganske enkelt ikke har folk å sette inn? Jeg skal ikke romantisere: kannibalisme kan selvsagt være en uting hvis den som spises er svært uenig i praksisen. Men glem ikke utgangspunktet: vi har for mange gamle og syke. Tilbredt på riktig måte kan de gjøre en siste innsats.

For å underbygge rimeligheten i mitt forslag, vil jeg vise til Jonathan Swift, som slo et slag for kannibalismen i sitt essay «A Modest Proposal» i 1729. Irland sto da overfor det motsatte demografisk problem som vi strir med i dag. Irene fikk alt for mange barn, og dette førte til elendige levekår. Swift syntes det var skammelig og trist å se på alle de unge mødrene som tigget gatelangs med store ungeflokker hengende etter. Swift foreslo at man skulle begynne å spise barna. Da ville man løse mange problemer på en gang. For det første ville det bli langt færre munner å mette. For det andre ville man få et betydelig tilskudd av proteiner i kosten. I tillegg ville man få slutt på en rekke uønskede praksiser, som aborter. «A young healthy child well nursed, is, at a year old, a most delicious, nourishing and wholesome food…» insisterer Swift, og viser til en svært kunnskapsrik amerikansk venn.

Kan man si det samme om de gamle? Er de delikate og næringsrike? Noen vil nok ikke passe til mat fordi de lider av sykdommer. Mange vil nok også være ganske seige. Derfor frikassé. Men bevares, her er det bare fantasien som setter grenser; røking og speking vil være høyaktuelt. Tenk om Norge kunne lede an i en opplyst og moderne tilnærming til de gamle som problem!