SÅRT: Det er vondt å se noen du er glad i være lei seg over alt de glemmer, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
SÅRT: Det er vondt å se noen du er glad i være lei seg over alt de glemmer, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Mormors «venn»

Det er vondt å se noen du er glad i være lei seg over alt de glemmer, men man blir ikke mindre glad i dem for det.

Debattinnlegg

Per kom inn i livet mitt da jeg var to år. Han var mormors nye «venn» og gikk inn i bestefarsrollen med liv og lyst. Med på kjøpet med mormor fikk han fem barn, ti barnebarn og med tida ti oldebarn. Per var den morsomste vi kjente. Han fortalte historier fra krigen, og fra da han jobba på Nidar og var med på å finne opp seigmannen (dagens seigmenn har for dårlig kvalitet har jeg lært av Per). Han lærte meg verdens lengste ord, og han lærte meg morse. Han kunne bygge lego, lage veibane for lekebilene våre og bygge snømenn. Han hadde en stor mage han kunne spenne som et trommeskinn vi kunne spille på. Han hadde kikkert, og fra terrassen på hytta i Drøbak kunne han peke ut alle slags skip og lære oss hvor de kom fra, hva slags last de hadde og hva de veide. Om kvelden kunne vi sitte på fanget mens han fortalte om da Blücher ble senka i sundet rett nedenfor.

Nå har Per blitt gammel. Han har bikka 90, og verken hodet eller kroppen er som før. Han glemmer mye. Mer og mer. Sliter med å huske navn, hvem som er i familie med hvem. Han har fått avlastningsplass på sjukehjem, så mormor skal få slappe litt av. Hun er 86 år og har tidvis fungert som fulltids hjelpepleier for sin nærmeste. Hun fortjener også å slappe av i blant. Uten dårlig samvittighet.

Per er fortsatt
et av mine favorittmennesker. Han er fortsatt raus, varm og morsom. Selv om han glemmer mye, husker han meg fortsatt. Han husker at jeg bor på Tøyen, like ved der han vokste opp. Sammen mimrer vi om Oslo Øst. Da de gikk på zoologisk museum og ble kjempeskuffa da elefanten som skulle være der bare var skjelett. Om da de klatra opp på monolitten da den var under konstruksjon. Om da han sykla Oslo rundt med illegale aviser under krigen. Han forteller de samme vitsene og historiene fem ganger på en time. Jeg ler hver gang. Han spør om han har spist middag, hvor lenge jeg har vært på besøk og hva jeg jobber med. Han vet det er noe om politikk. Men plutselig husker han at båten som går forbi hytta er en tanker fra Amsterdam. At han brukte 3000 spiker da han snekra terrassen vi sitter på. Vi kan enda si verdens lengste ord i kor. Han husker enda «Hordeinnstinktssammenstimlingsnysgjerrighetskompleksindivider» like godt som den dagen han lærte meg det. Og han husker at det er vår ting. Hjertet mitt smelter hver gang.

Demens er sårt. Det er vondt å se noen du er glad i være lei seg over alt de glemmer, vondt å måtte minne dem på navn og familierelasjoner. Men man blir ikke mindre glad i dem for det. Jeg elsker fortsatt reservebestefaren min, og tar vare på barndomsminnene som dyrebare skatter. Jeg elsker mormoren min og håper hun får den avlastninga hun trenger. Derfor er jeg så glad for at årets tv-aksjon er til inntekt for arbeidet med demens. Fordi det kan ramme oss alle. Sammen går vi til kamp for dem vi er glad i.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook